Milano august 2020
August 2020.
På vei til Milano for å møte YMYX, et kinesisk plattform der de mange innbyggerne i Kina enkelt skulle få internasjonal design levert hjem i postkassa. Som et kjøpesenter på nett, kun for Asia.
Jo, også skjedde dette om våren. Jeg fikk en mail fra en dame med et asiatisk navn. Jeg får ofte mail om at noen ønsker å donere penger og at jeg kun trenger å sende litt kontaktinfo for å hente ut mange millioner. Eller fra banken, det vil si, utelukkende banker jeg aldri har vært kunde hos, og som gjerne er feilstavet, om å følge en link for å åpne kortet etter sperring. Eller om at betalingsinformasjonen hos Netflix har gått ut. Du vet, mailer som er lett å gjennomskue som svindel. Denne mailen måtte jeg lese litt grundigere igjennom. De hadde sett min Instagram-profil og synes jeg hadde et talent. De likte stilen i bildene, det personlige uttrykket og kombinasjonen med natur og det norske landskapet. Dette var et kinesisk selskap, hun kalte det et prosjekt, og de ønsket et samarbeid med internasjonale designere for å skape et mangfold av europeisk design som skulle lanseres samme året. De ønsket å tilby europeisk design til dørmatta til kinesiske kunder. Jeg leste og jeg svarte. Noe grublende og undrende ventet jeg på svar. Lange mailer ble det. Det var dyptgående informasjon og detaljerte beskrivelser av hvordan de ønsket å gjennomføre dette prosjektet. De ba ikke meg om noen ting, og de delte av informasjonen jeg måtte ønske. Det var ekte. De potensielle designerne som hadde en sjanse til å få bli partner, ville de treffe i Milano for et personlig møte. For å bli bedre kjent som mennesker, samt å forklare mer.
Jeg hopper over all den kjedelige fortellingen om alle mailene, Covid-19 som satt en stopper for møtene som skulle gjennomføres på forsommeren, og min boblende mage da det ble besluttet av flere grenser ble åpnet i juli og de planlagte møtene kunne gjennomføres i august. Jeg spurte venninner om de ønsket å bli med. Midt i den aller dummeste tiden i århundret å skulle reise ut av Norge på, var samtlige svar nei. Nabolandene var på den røde lista over de verst rammede, og Covid hadde tatt livet av utrolig mange, spesielt eldre, og frykten var intens. Italia var åpent en liten periode i august og jeg bestilte flybilletter. Dagene gikk og det nærmet seg avreise. Ville grensene være åpne? Tenk om grensene lukkes mens jeg er i Milano. Hvor gal er jeg som reiser ut av hjemlandet (i regi av et relativt uviktig design-ærend) til et land som er voldsomt preget av en grusom pandemi at selv de største byene var så godt som folketomme?
Hva møter meg?
Dagen for avreise kom, grensene var åpne, flyreisen startet med en avisartikkel på sms fra en venn om at selskapet jeg hadde kjøpt flybillett gjennom hadde fått rødt flagg etter flere problemer med både kun der som ikke fikk dekket avbestillinger selv med riktige forsikringer, og at det var brukt useriøs arbeidskraft og andre ting. Ikke verdens beste nyhet å få mens man boarder. Men det gikk bra. Mellomlanding i Frankfurt, et sted man lett roter seg bort, noe jeg gjorde. Men på andre forsøk fant jeg mitt neste fly og ved ankomst i Milano, taxi til hotellet og et stengt restaurantkjøkken møtte jeg min første store opptur. De kunne slenge sammen en pizza Margherita til meg, og komme opp på verdens vakreste hotellrom med en pizza og en liten prosecco. Jeg hadde gitt resepsjonisten en klem om det ikke var en-meters-regel.
Møtet med YMYX fulgte dagen etter. Spørsmål om hva jeg ser for meg i framtiden, hvordan jeg ville satse, hva jeg kunne tilby av nye design, hvordan jeg startet bedriften, hvordan den greide seg økonomisk, hva jeg jobbet for i framtiden og mye mer. Mens hele lobbyen på Hilton i Milano var full av designere i møter med ansatte i YMYX, forsvant nervene og vi snakket lenge. Deretter feiret jeg med italiensk gelato og noen timer i den vakre byen. Nesten tom for mennesker, var arkitekturen enda mer tilgjengelig enn ellers, gatene var rolige og jeg fikk laser i pannen for hver eneste butikk jeg entret. Over 37,5 grader betydde «ingen adgang» men jeg fikk klarsignal i alle butikker.
YMYX ble aldri lansert skikkelig, jeg fikk aldri konkret svar på hvorfor, og kanskje jobbes det fortsett med dette konseptet. Jeg fikk tre dager med en helt ubeskrivelig reise der jeg alene og uten distraksjoner absorberte voldsomme følelser og inntrykk, og fikk oppleve en vidunderlig by i en tragisk tid der ikke en eneste gammel person våget seg ut i gatene. Munnbind var påbudt overalt, unntatt på eget hotellrom og all risikoen ved hele reisen gjorde den helt spesiell.
Takk for eventyret. Jeg kommer aldri til å glemme det!
Møtet ble feiret med gelato. Matlysten uteble etter til alle følelsene fikk landet.
Hverdagsveska var med meg hele veien.
