Tanker om advent - altfor tidlig
Og det er veldig befriende å slippe løs noe jeg har holdt inne i mange uker. Selv om ikke produktene har kommet til meg fysisk ennå, de skal jo være ferske til utsending, og siden det meste er håndlaget og laget på bestilling av meg (når det gjelder glasurfarger og tekstiler, i denne sammenheng) blir det laget as we speak. Det er gøy å sette sammen noe som skal gi glede i det som for mange er årets fineste måned, og samtidig for mange en sår og følelsesladet måned. Ting man kan kjøpe, kan selvsagt ikke gi lykke om man står i gjørmen, men jeg håper og tror det kan være litt glede i å kunne åpne noe vakkert til seg selv i en tid på året som magien ligger litt løsere enn ellers.
Julen er ikke her ennå, men jeg har begynt å tenke på den mens jeg har laget Adventskalenderne. Spesielt med tanke på Stargate, boka jeg selv har lest tre ganger og som er en av gavene i kalenderen. Julen er sår, trist, kald og varm, alt på samme tid. Selv har jeg mistet alle fire besteforeldre og i tillegg begge foreldrene mine, og pappa døde i tillegg 7. desember, så desember er preget av hele følelsesspekteret for meg og mine søsken, og familien for øvrig. På julaften mangler vi alltid våre kjære og det er sårt å besøke kirkegården, framfor å samles i stua.
Jeg vil allikevel alltid velge livet når jeg kan, og jeg kan huske at jeg etter begravelsen til pappa, 20. desember 2018, kjørte for å kjøpe juletre, til tross for en helt absurd sinnstemning, utslitt, tom og samtidig full av inntrykk, fordi jeg trengte å få julen i hus og ikke la den gå stille forbi, selvom vi var i sjokk og stor sorg. Jeg vil alltid velge å bruke julen til å skape fine stunder, jeg vil unngå stress og mas, jeg vil ha fokus på familie og hyggelige treff, tenne lys, føle alle følelsene, se film i dyna, letee etter julemagien eller skape den selv, og være evig takknemlig for at jeg selv fikk vokse opp med julestemning, duften av ribbe, glede og lavterskel hygge, at vi gikk i skogen og hugget juletre, tente bål, inviterte til julaften og at alle var samlet rundt bordet. Det er bedre å være takknemlig for det man fikk oppleve, enn at det tok slutt før tiden egentlig var inne. Jeg føler meg heldig som kan gi egne barn en varm jul og hver år gir vi noe bort til både veldedige organisasjoner, samt gir gaver til de mindre heldige enn oss.
Julen handler om fellesskap, og alle skal føle seg litt mer sett i julen. Så får vi øve oss på å se de rundt oss litt mer ellers i året også.
Innhold Adventskalender
Jeg lovte avsløring av innholdet kl 20:00 i kveld, men siden jeg skal ut og å bøssebærer snart, og deretter spise pizza og se på Jaget, ble det nå.
I Adventskalenderen vil du finne:
1: En julestrømpe, sydd på bestilling fra meg, med vakre stoffer jeg har skaffet gjennom året (fra Designers Guild, noe fra Athen, noe fra William Morris) og sydd av Sisters in Business i Oslo. En bedrift som består av innvandrerkvinner som har stort fokus på gjenbruk og reparasjoner, som både er utrolig flinke og som jeg liker godt hele totalpakka til. Det er tre ulike strømper. Alle vakre, og jeg håper det kan få være en overraskelse hvilken av de du får.
2: En notatbok med Bok-cover i skinn. Bokcoveret er konvolutt-modellen som er helt ny, og som ennå ikke har kommet på lager enn, så ferskere skinnprodukt finnes nesten ikke ;)
3: Til notatboka passer også neste gave: Boka Stargate av Ingvild Rishøi. Signert, sådan. Jeg møter henne på tirsdag for å få signert bøkene til Adventskalenderen. Jeg liker jo godt multifunksjon, så derfor vil skinncoveret brukes til notatboka om du bruker den til å beskytte Stargate-boka til å begynne med. Bokcoveret passer perfekt til Stargate, og jeg har lest Stargate 3 ganger og håper du også vil få glede av den. Kanskje du leser den først, deretter ser den på kino?
Sammen med boka får du et duftlys støpt med juleduft av Scandinavea Candles (Nicoleta) som holder til noen kilometer herfra, som har både vært på markedene mine og hatt produkter i pakkene mine før. Lysene er støpt i små kopper jeg kjøpte med meg fra Kreta i høstferien, og disse lysene har vært planlagt å lage lenge, men det var først nå jeg fikk kjøpt med meg koppene og fulgt planen fra idé til virkelighet. Jeg håper du vil lage deg en god stund med boka og lyset og ta en pause bare for deg selv.
4: Du vil som fjerde gave få en vakker, moderne, og allikevel tradisjonell kammer-stake med kronelys, laget av WMJ Studio, den faste keramikeren fra mine markeder, og som jeg har samarbeidet med før. Den er glasert i en nydelig lys grønn farge jeg har plukket ut til anledningen.
Verdi: 2536,-
Adventskalender Lux, til kaffe-elskeren, består av:
1: Den vakre og spesialsydde Julestrømpen (info over)
2: En kaffe-drypper med kopp under, håndlaget av By_Okunna (Siri Okkenhaug), en keramiker jeg kastet meg over og i ren forelskelse, fikk laget noen kaffedryppere av. De er bare så vakre!
3: Notatbok med Skinncover i kovolutt-varianten. (Se info over.)
4: Stargate (Signert) som passer i bok-coveret sammen med duftlyset støpt i kopper fra Kreta. (Se info over)
Verdi 3037,-
Rekkefølgen på gavene får du ikke vite, for noe må være hemmelig. Men jeg håper du liker sammensetningen av håndlagde gaver, funksjonelle, varige og rettferdig produserte.
Strømpene er ennå ikke ferdige, skinncoverne er på vei fra Kreta, bøkene skal signeres tirsdag, lysestakene står i glasurbrann, duftlysene står til tørk. Så ingenting er helt klart, men alt er i boks til utsending som blir 15.-20. november. Fresh from the oven, kan vi trygt si :) Spesiallaget til deg og en desember med blondekant.
Jeg håper du vil like Adventskalenderne, og kanskje blir dette en fast tradisjon.
Det ville vært en drøm!
Adventskalenderen SPOILER
For første gang lager jeg Adventskalender. Vel, det stemmer ikke heelt, fordi jeg har jo laget adventskalender til barna mine siden de ble født, og til to tantebarn et år, men rrettere sagt: Dette er første gang jeg lager Adventskalender i Ile Studio, for salg, til voksne. Jeg har jo laget Septemberpakker, Julegaver, Påskepakker, Ilegaver og flere samlepakker. I fjor lagde jeg en slags Adventskalender, men ikke like definert som i år.
Siden det er litt uenighet om mengden informasjon som er ønsket i kalenderen, kommer jeg til å dele mer om innholdet her inne i bloggen. Da er det valgfritt å finne informasjonen, og det er ingen fare for å være uheldig og plutselig få informasjon man ikke ønsker.
Jeg legger ut mer utfyllende informasjon søndag kveld.
Mandag morgeen kl 08:00 kommer Adventskalenderne for salg.
Fokuset mitt har vært, og er jo alltid, produkter fra små bedrifter, fra kortreiste og håndlagde produsenter som jeg beundrer. Noen kjenner jeg fra før og i år har jeg i tillegg kontakten en, for meg ukjent, Oslo-basert kvinne som lager noe jeg syns er utrolig fint.
Siden dette er nytt for Ile, blir det veldig få Adventskalendere, og det blir to ulike.
(Kun 3 stk av Lux-varianten, men 10 av den opprinnelige varianten, den jeg planla i sommer.)
Dette er primært spesiallagde ting som ikke fås andre steder enn i kalenderen. Om designet finnes fra før, er fargen valgt til formålet. Noe er mykt, noe gir innsikt og underholdning, alt er gjenbrukbart og evigvarende, noe gir lys og varme, noe gir julestemning og noe gir en god start på dagen.
Titt innom her søndag kveld om du ønsker å vite innholdet, og hvis ikke: la det være :)
Kreta september 2025
Kreta er ikke tropisk varmt i september/oktober, men det er jammen deilig å reise langt vekk og bryte opp hverdagen litt. I år prøvde vi et nytt hotell etter å ha testet ut to andre hoteller i området, samt leid hus for to år siden, og Alexandra Beach på Agia Marina utenfor Chania var et skjønt sted å være. Med to balkonger, den ene kjempestor og med utsikt til både basseng og hav, tilbrakte vi mye tid her. Med store barn og fire personer som er vant til å drive litt med hver sine ting og med å ha god plass, er det godt med en leilighet med flere soner. Sterk vind, store bølger og litt kjølig temperatur møtte oss de første dagene.
Vi møtte Georgia og hennes forlovede for middag en av de første dagene og som vanlig, snakker vi mye om forskjellene på våre to hjemland. Kultur, samfunn, økonomi, arbeidsliv og rutiner, regler og rettigheter. Det er store forskjeller og vi som bor i Norge føler oss ekstra heldige. Vi har mye å være takknemlige for når det gjelder helseforsikringer, begrensninger for arbeidstid, gode støtteordninger og dekning på barnehageplass. For å nevne noe.
Et par dager etter dette var vår arbeidsdag. Jeg ble hentet på hotellet av Georgia og vi kjørte til verkstedet i Souda. Der jobbet onkelen og broren hennes allerede på spreng med bestillinger og egne varer som skal være med til messe i Athen i januar. Jeg hadde med mine skisser og planer og vi fikk både gått gjennom noen spørsmål Georgia hadde til allerede igangsatte design, og deretter begynt på dagens plan.
En bucketbag med noen nye detaljer og skulderreim. En liten veske, en litt mer pyntet og feminin variant en jeg allerede har, og solbrille-etui som har vært etterspurt lenge, men som er umulig å lage uten å være tilstede. Det måtte mange forsøk til for å bli fornøyd med noe som vil fungere i praksis, passe mange solbriller og være pent av utseende.
Noen uker tidligere hadde jeg tegnet en blomst i to ulik størrelser som på forhånd var laget opp i utstanser, slik at man kan lage helt like former, samt mange etter hverandre. Vi fikk gått igjennom skinnfarger og skrevet ned en lang bestilling på nye Ingrid-clutcher, samt farger på de nye designene før vi ferdigstilte prototypene på det vi hadde påbegynt. Blomstene ble testet flere steder, men vi endte opp med blomster som dekor på solbrille-etuiet, samt på den lille veskemodellen som tidligere ble laget til Regnbuevesker til Pride i 2022 (eller var det 2023?). Den skaper en feminin og litt pyntet detalj som omformer hele veska fra noe enkelt til noe helt nydelig, og vi bestemte oss for å sette den i produksjon i både sort, Cognac, grønt og rosa - og muligens enda flere.
Kreta-veska ble en romslig og stødig veske med mindre synlig reim-feste, nemlig i midten av “bretten” på midten, i maljer tvers gjennom skinnet. Med magnet-reimene på sidene får den et litt mer gøy uttrykk, og magnetlukkingen gir den usynlig lukking.
Magasinveska var allerede i produksjon, men dette ble første gang jeg så den fysisk, noe som gjorde meg full av iver. Noe så gøy! En tanke og en idé som gjennom dialog, skisser, testing og søm - plutselig ble den ferdig og helt slik som. jeg hadde tenkt. Bedre enn julaften!
Bokveska var også nesten ferdig da jeg kom, den måtte gjennom noen runder med vurderinger på lukking og farger, og er allerede satt i produksjon. Den er større enn Hverdagsveska og Honningveska, og rommer derfor romaner og pocketbøker og jeg håper denne får bære historier og eventyr i mange år. Bøker en noe jeg elsker svært høyt og jeg håper denne vil nå ut til de leseglade.
Av andre ting vi landet: Flere bokcover, en miniutgave av Eventyrbagen, flettet skinn på noen nye modeller, Flasketasker i flere farger, og Honningvesker og Ingrid-clutcher med gullbier. Det har vært etterspurt og jeg håper du ønsker deg en veske med gullbie i ditt liv :)
Resten av uka bestod av lange gåturer på strand, bading, middag på restaurant (så deilig å slippe å vaske opp) og kortspill med familien. Vi besøkte Stella sin skinnbutikk i Chania (moren til Georgia driver sin egen veskebutikk i Bettolo i Chanias gamleby, der deres egne produkter selges. Hun blir alltid glad for besøk og jeg liker å se de varene som de slev produserer også.
Å kombinere jobbreise og ferie er en stor glede og utrolig praktisk. Jeg elsker jo å slå flere fluer i en smekk og dette er den aller beste delen av å drive Ile. Å kunne være tilstede og skape, være sammen med Georgia i verkstedet og dermed jobbe så mye mer effektiv med formene, detaljene og fargene. Det er jo her det skjer! Takk for at du leste helt hit. Jeg håper du liker noe av det vi lager!
Bokveska testes ut
Høstmarked på Villa Flora
Søndag var det klart for årets Høstmarked på Villa Flora. Jeg forstår at det kan være forvirrende hva Villa Flora er, hva det har med Ile å gjøre, hva det har med meg å gjøre etc.
Villa Flora er navnet på huset vi bor i. Fra gammelt av var huset et gartneri med både utsalg av planter, drivhus med dyrking av blomster og produksjon av terrakotta-potter i kjelleren. Jeg vet ikke helt når huset gikk under dette navnet, men det ble presentert under navnet på prospektet og jeg akter å bruke et så vakkert navn så mye jeg bare kan. Derfor har jeg valgt å bruke dette navnet som lokasjon når jeg arrangerer markeder og andre ting. Ile sitt showroom er jo i huset, på bakkeplan med egen inngang, akkurat der utsalget av alle blomstene var. Blomster er byttet ut med skinnvesker. I mellomtiden har det huset en illustratør og kunstner som har hatt skuffer fulle av kunst og grafikk der veskene nå er. Huset oser av kreativitet og skaperglede og jeg skylder det å gi det liv - for og med flere enn bare oss som bor her.
Søndag var det altså Høstmarked. Jeg hadde veskebutikken/showroomet åpent og hadde 9 utstillere på storfint besøk. Alle utstillerne kommer i god tid før åpning kl 11:00 og starter sin rigging. enten har de egne telt og bord, ellers får de låne. Kvelden før markedene setter jeg ut bord og bestemmer plasseringene, og gjør siste ryddesjau. I år hadde jeg hyret inn fotograf, da jeg sjelden rekker å fotografere stort selv. Som jeg tenkte, rakk jeg knapt å puste, langt mindre å fotografere noe som helst, for showroomet hadde rekord-mange besøkende og det var såå gøy!
En vakker dag med både kunst og bruksprodukter, nyttige ting, gaver og håndlagde fine ting, og nydelig stemning. Jentene i gata solgte klær og barneutstyr til inntekt til Barnekreftforeningen og Obelia ble utsolgt som vanlig.
Paris august 2025
Vi ankom Paris fredag rundt lunchtider, møtte vår sjåfør (det er best å avtale henting for å unngå å bli lurt av taxisjåfører på flyplassen, og jeg er ennå ikke kjent med kollektivsystemet og hadde ikke tid til å finne ut av det heller, da vi skulle rekke rigging til pop-up fra kl 15:00) - og kom oss til sentrum. Vi satt bagasjen på hotellet, Left Bank Saint Germain, der jeg bodde med familien min da vi var der til åpningen av mine hyller hos Flying Solo 1. mars, og fant oss en kafe rundt et gatehjørne for litt lunch. På de parisiske kafeene er det kjempetrangt mellom stolene og det er bittesmå, runde bord, man sitter skulder til skulder med nabomannen, og sjarmeres lett av de franske servitørene. Vi bestilte litt småmat som skinke, ost og pommes frites, et glass vin hver og et glass vann. Deretter kjøpte vi tre flasker hvitvin til pop-upen, pakket med de medbrakte plastglassene jeg hadde kjøpt i Norge og noen Parisvesker jeg hadde med i anledning pop-upen og reiste til Flying Solo.
Vi skjenket hvitvin i glass, dekorerte bordet med norske flagg og vesker og ventet på gjestene. I følge Flying Solo hadde de delt ut flyers i forkant av pop-upen, og jeg hadde invitert folk gjennom Facebook-grupper for nordmenn i Paris. Da det gikk nesten en hel time uten en eneste levende sjel i butikken, foruten meg, min kollega og venn, Kerry og de to ansatte, spurte vi om lov til å sette bordet ut på gata, der det var tett mellom de som passerte. Vi flyttet ut, innenfor taket på inngangspartiet, og fortsatte vår jakt på kunder. Noen hyggelige samtaler ble det og noen glass vin ble styrtet før pariserne suste videre til sine ærend. Da den tredje eller fjerde kunden som faktisk åpnet døra og gikk inn i butikken passerte oss, hilste vi hyggelig “Bon Jour” og så diskret på hverandre da han ikke svarte - han så faktisk litt surt på oss. Et øyeblikk senere gikk han ut igjen, passerte oss raskt og først da den ene butikkansatte kom løpende ut etter ham og stoppet ved bordet vårt, fortvilet og forvirret i blikket - skjønte vi at han ikke var en kunde, men en målrettet skurk. Han hadde plukket ned fem dyre vesker, dog ikke av mine, noe jeg ble usikker på om jeg ble lettet eller fornærmet for, og forsvunnet. Fire politibetjenter dukket opp, vi pakket sammen, skuffet, men fnisete etter å ha skålt litt mer pariserne, og satt veskene på bakrommet for henting dagen etter.
Vi ruslet oppover i gatene, med eneste mål for øyet å rekke en booking kl 20:00 på restaurant Coco. Vi rakk mye på de to timene, men kunne ruslet evig. Slitne senket vi kroppene i gode stoler på Coco, spiste pasta, trakk inn stemningen og dagen, og tok taxi tilbake til hotellet lenge før de øvrige gjestene takket for seg. En lang dag. En fin dag. Men en dag med store skuffelser over manglende oppmøte og null salg. Det er fort å tenke at man like gjerne kunne latt være, men såpass har livet lært meg at det er det ikke lov å tenke.
Dag 2 begynte med frokost i den knøttlille frokostsalen der vi vare helt alene med den bittelille buffeten med ost, egg, syltetøy og kaffe. Vi besøkte Shakespeare and Company, så på salgsbodene langs Seinen, fant nydelige gater, drakk kaffe, spiste makroner, besøkte den søteste te-butikken der te til Septemberpakkene ble kjøpt, spiste ost og spekemat til sen lunch, så på mennesker, følte oss heldige, snakket om livet, gikk oss vill, beundret bygningene, kjente varmen i ryggen, tok en drink på gaterestaurenten utenfor hotellet og tok en tidlig kveld.
Søndag, før hjemreise, avtalte vi med Romesh, vår sjåfør fra flyplassen to dager før (og tilfeldig nok også samme mann som kjørte oss da vi var her sist, åpenbart hotellets faste sjåfør) at vi ønsket en kjapp stopp ved Eiffeltårnet før ferden gikk videre til flyplassen og hjemreisen. Tårnet er et stykke å gå fra vårt område, Latinerkvarteret, noe vi ikke hadde prioritert på den korte tiden, men en rask stopp for litt foto og for at Kerry skulle få se tårnet for første gang fikk vi klemt inn før vi reiste hjemover. En fin tur! En tur for historien.
Tenk at veskene mine stod utstilt i Paris hele 6 måneder uten salg. Det hadde jeg faktisk aldri trodd. Men butikken var litt godt gjemt uten de beste utstillingsvinduene og jeg må ærlig innrømme at markedsføringen deres er mager. De tjener på månedlige (høye!) betalinger fra designene og trenger kanskje ikke selge så mye, så det lave kundebesøket er liksom ikke avgjørende. Jeg vil selvsagt sende inn en evaluering av hele prosjektet, og være ærlig om at jeg er skuffet. Men alt er lærdom og lærdom er alltid makt.
September-pakker
september lanserer jeg noe veldig gøy jeg har tenkt lenge på. Jeg ville lage nye pakker, men utenom julen, ed fine produkter fra folk jeg beundrer. Jeg vil støtte andres bedrifter, få vise mine fine kunder flere av de fantastiske driverne jeg kjenner til, og skape noe unikt og kreativt. I Septemberpakkene finnes garn fra Oslo Mikrospinneri, håndfarget av Værbitt. De er begge velkjente og velrenommerte blant alle som strikker. Topp kvalitet! Du vil finne noe vakkert fra WMJ Studio (keramikk), noe gøy med bier brodert på, noe velduftende til huden, nemlig hudpleie laget av Maria Djønne i Bergen. Det blir toalettmapper sydd av mine restetekstiler etter prosjekter på jobb. De er sydd av Sisters in Business, en bedrift der innvandrerkvinner jobber under gode forhold med omsøm, søm av rester etter både buss-seter og andre ting og reparasjon av tekstiler som kontorstoler og annet for flere bedrifter i Oslo. Det vil bli noe av skinn og noe fra Paris. Digge pakker for alle som kan like litt luksus av det naturlige og håndlagde slaget.
Dere i Ile-bobla får herved litt mer info enn jeg har delt med resten … og dersom dere ønsker å forhåndsbestille, gi meg et pip.
Pakkene er ikke 100% ferdige ennå, derfor er ikke prisen satt helt, men antakelig havner de på ca 3500-3800,- (ink en skinnveske) og du kan be meg holde av en pakke til deg om du ønsker å bestemme deg når all info er på plass. Da reserverer jeg for deg.
Gi et lite pip ;)
Nye ting på gang
Det skal bli gøy til høsten! Jeg skal lage samlepakker igjen. Det blir noe for den som liker hverdagsluksus, og noe for den kreative. Det sys noe (hemmelig!) hos Sisters in Business i Nydalen. Det farges noe, og det lages noe av skinn. Det er noe som dufter, noe som det kan lages noe av, noe som holder blomstene dine. Det blir kortreist hverdagsluksus for deg som foretrekker naturlig hudpleie og litt matchende tilbehør. Jeg legger ved en liten sneak peek av noe som veskene skal lages av:
Skinn med blomsterprint er jo
nødt til å bli vakkert!
Styling i new york
Flying Solo har hovedsete og presserom i New York, og der lånes produktene våre ut til stylister, modeller og journalister. Jeg får heldigvis alltid tilsendt bildene som tas med mine produkter, og det er som julaften hver gang. Elle Slovenia og flere mindre motemagasiner har allerede trykket veskene i kreative, kule styling-reportasjer og bildene er utrolig proffe og inspirerende.
Jeg er litt over halvveis i mitt 6 måneders lange medlemsskap i Flying Solo. Det som ikke alle vet, er at det er en medlemsavgift som er relativt høy og sammen med frakt-kostnader og andre kostnader knyttet til medlemsskapet og utstilling av veskene både i New York og Paris, har dette kostet meg dyrt. Men det er verdt det, for opplevelse, erfaringen, den potensielle synligheten, den mulige effekten i senere tid. Og jeg er bare nødt til å si ja til slike muligheter, nesten selv om det blakker meg. Jeg har lånt penger for å holde driften ved like i år. Jeg trenger å fylle opp lageret til høsten, derfor trenger jeg å smi mens jernet er varmt og Georgia er i farta, hun har vært litt syk det siste året og det har preget produksjonen. Når jeg er utsolgt, taper jeg salg, og det er krise. Derfor har vi satt store krefter i sving for å produserer opp mer enn før, slik at jeg heller kan være rustet til å møte høsten og. julegavesesongen tidlig. Og det koster mye å fylle opp hyllene. Men jeg satser, gønner på og ser bare framover.
Derfor er det motiverende å motta profesjonelt stylede bilder, magasinsider, forsider og kunstneriske bilder der veskene mine dukker opp, stylet av en annens fantasi. Det meste fascinende jeg vet er jo nemlig å se andres kreativ, og se hva andre kan skape som jeg aldri ville tenkt på selv. Så jeg elsker dette! Se!
Göteborg med parisveske
Mai betyr kaos. Hvert år er mai og juni så hektisk at jeg ikke husker noe fra de når sommerferien kommer. Og når sommerferien kommer, er jeg jo så utslitt at jeg bruker hele ferien på å komme over de siste månedene. I år var intet unntak. Med konfirmasjon, bursdag og 17. mai samme uka, deretter basketcup i Göteborg hele Kristi Himmelfartshelga, mye å gjøre på jobb (x2) og avslutninger og kjøring hit og dit nå i innspurten, er det lett å kjenne at man lever.
I Göteborg valgte jeg og vesla å ta inn på hotell, og kombinere storebror cup med litt jentetur mellom slaga. Vi fikk klemt inn et besøk på Hagabadet fra kl 8:00 fredag morgen (Barn under 16 år er velkomne mellom 8:00 og 10:00, og vesla har ønsket seg spa en lang stund.) Det var magisk. Et vakkert, romslig kjellerlokale som var innredet med fliser og stein, puter og hengekøyer, til en mørk og avslappende estetikk, men ulike rom, badstuer, soner, dusjer og fotbad, varmebasseng, med vakre lykter og tilhørende musikk. Vi fikk hvilepuls og ble en smule lykkeligere av å være der.
Trikk, kamper i ulike haller og logistikk er en stor del av en slik cup-helg, og vi fikk brukt timene i mellom til litt shopping, vandring gatelangs (som jo er en av mine favoritt-aktiviteter) og det er alltid fint med tid på tomannshånd med ett av barna, med fine samtaler og riktig fokus. Jeg fikk testet ut Parisveska, og den rommet mer enn jeg trodde. To mobiler, bankkort og nøkkelkort, plaster, paracet og gnagsårplaster, kompress og bandasje (i tilfelle) og leppomade og en liten håndkrem. Perfekt for byferie! Kreative butikker, fine gater og hyggelige svensker (de er enestående på service i Sverige!) ga oss fine turer i byen.
Vi bodde på Clarion Hotel Post, rett ved togstasjonen, og tok Vy-bussen ned. Smooth og behagelig, alt sammen. Jeg elsker å besøke te-og kaffebutikker, og i Göteborg finnes den lille, men store tebutikken Göteborgs Thehus midt i sentrum. Et nødvendig besøk - og til min glede hadde de teen Gryning igjen (forrige gang var den utsolgt). En nydelig frisk sommer-te, god både varm og kald. Haga er verdt en trikketur, med sine små, koselige butikker, og vi fant før hjemreise med tre basketlag (vi fikk haiket med lagene på hjemveien, siden våre bussbilletter var til en avreise som gikk mye senere) en nydelig liten kafé et stykke fra sentrum, der fikk vi med oss sjokoladebolle, kanelbolle og en stor pose med kaffebønner som vi fikk med oss hjem til Norge. Litt problemer med bussen, gjorde at den siste mila over de svingete veiene i Østfold ble kjørt i 20 km/t, med 43 passasjerer som gjerne ville komme seg hjem.
Takk for turen!
Dere!
Jeg skal lage noe helt nytt. Og veldig annerledes enn skinnvesker. Det er smått, har ikke noen stor og viktig funksjon, men er noe man kan bruke som statement eller prikken over i´en og er noe jeg har drømt om lenge. Smykker! Jeg kommer til å holde designet litt tett til brystet foreløpig, fordi jeg ønsker å lansere det med litt overraskelses-moment, men jeg gleder meg til å dele mer etterhvert. Det er en norsk produsent, for kortreist er det beste, og det blir en liten start til å begynne med. Jeg har ikke de store midlene å begynne med, og jeg aner ikke hvordan responsen blir, men jeg har stor tro på den opprinnelige ideen om designet, og tror det er noe ganske annerledes enn det andre som fås på markedet. Jeg har nemlig aldri sett akkurat dette motivet i smykker før, og moralen min er jo - om du ikke finner det du vil ha, lag det selv! Heldigvis har jeg blitt kjent med en god del kreative produsenter og spennende bedrifter i løpet av disse årene med Ile, så jeg har funnet den perfekte skaperen. Jeg gleder meg!
God morgen, forresten! Kaffe fra Göteborg med en tøff jente på designet sier jeg ja takk til :)
Honningvesker
Endelig kom siste runde med Honningvesker, og nesten alle ble sendt ut dagen etter. Siden jeg valgte å ta forhåndsbestillinger på de, ble det ingen risiko for meg å bli sittende igjen med mange usolgte vesker, og jeg var også sikker på å ha nok til alle. Jeg valgte kun å produsere noen få Koboltblå, men de fikk bein å gå på og jeg burde ha fått flere, men slikt er umulig å vite med nye farger. Heldigvis kommer det flere Koboltblå vesker senere, Ingrid-clutcher er allerede på gang, og jeg har lært at det er lurt å lager flere enn 5 når vi først prøver en ny farge, for det blir jo stort sett veldig bra :) Etter 6 år er jeg fortsatt en rookie, og alt må læres på den harde måten når man driver alene. Ingen gode tips er å få tak i. Kun erfaringer.
Honningveskene er litt pyntet samtisig som det er en veldig praktisk hverdagsveske, så det er en flerbruksmodell jeg elsker høyt selv. Litt gull i hverdagen er kjærkomment, og hva er vel bedre enn å kunne bruke én veske til både bryllup, konserter, middager og på butikken?
Tanker om ile, kreta og hard work
Som en viktig del av Ile, den aller viktigste, faktisk, er min relasjon til Georgia og hennes familie. De syr alt for meg og er grunnen til at jeg kan drive på med dette. Å møte de jevnlig for relasjonsbygging og hygge, samt for planlegging av nye produkter og utplukking av farger er viktig. Å kommunisere over meldinger og telefon er krevende, fordi peking, vising, forklaring og drøfting er mer utfordrende på avstand enn når vi står sammen med skinn, sømmer, former og målebånd foran oss. Jeg er derfor veldig bastant på at jeg vil møte de minst 1 gang per år. Det er kostbart å være avhengig av å reise sydover for å utvikle bedriften sin, samtidig er det en stor glede og en gave. Hvis Ile en gang skulle blitt historie, har jeg minner og opplevelser med meg videre, framfor en bankkonto med store tall.
Jeg vet at mange syns jeg er heldig som kan reise litt rundt, og det er jeg, men i bunn og grunn koster det akkurat det samme å reise i et arbeids ærend, som på ferie, og det krever at bedriften har økonomi til det. Mye av utgiftene går fra egen lomme, men som AS er Ile ikke lenger en direkte tilknyttet del av meg. Det krever selvsagt godt med salg å kunne utføre reiser eller satse på nyutvikling i form av produkter, testing, markesføring og samarbeid. Det er ikke stor fortjeneste å drive liten bedrift på denne måten og jeg bruker heller et eventuelt overskudd på reise og utvikling enn på lønn. Jeg tenker langsiktig. Det krever igjen at jeg har en annen jobb som gir meg lønn til livets opphold, og det blir derfor dobbelt opp med arbeid. Et valg jeg har tatt, en slags velsignelse at jeg får til, og det er noen ofre langs denne veien. Jeg er ikke veldig sosial med venner, fordi jeg er engasjert i barna mine sine liv og følger tett opp, jeg jobber mye i helger og har sjelden helt fri. Jeg sovner ofte når jeg setter meg ned et øyeblikk fordi jeg er så sliten, men en ti minutters power nap gjør mye godt. Jeg har et stort lager av arbeidslyst og jeg kunne valgt å droppe Ile som jo “bare” er min hobby dersom det ikke fungerte, men det gjør jeg aldri. Den som gir seg er en dritt. Så ja til alt! Men ingenting faller lett ned som muligheter jeg ikke har jobbet mot.
Derfor er jeg ekstra glad for alle som kjenner Ile som bedrift. Noen sender meg mailer og meldinger hvor jeg forstår på skrivemåten at de tror dette er litt annerledes og mye større. “Har dere butikker i Oslo og Bergen? Hvor er nærmeste forhandler? Hvor fort kan du lage en ny veske?” Jeg er glad for alle som oppdager mitt lille eventyr og jeg forklarer gjerne litt om hvordan vi driver, som at en forhandler vil doble prisen for egen fortjeneste og det ville gitt priser på 4000 og oppover for småvesker. Det må man hete Louis eller Coco for å kunne forsvare. Da får jeg heller færre salg, jeg har åpent kjøp og gjerne åpent showroom, og for hver veske som bæres av en fornøyd kunde, er det potensielt ti nye kunder. Sakte, men sikkert. Og heller fornøyde kunder som finner min lille bedrift på egenhånd, enn å kjøpe seg inn til betalte influensere og tvinge noen til å si at det er fine ting vi lager og selger. Ja til unikt og smått.
Men! Tilbake til Kreta. Tur er bestilt! Litt overtalelse måtte til. Mann og barn blir med. Dessverre fikk vi fukt i garasjen og riper i bilen, problemer med Telenor sin fiber, en påfølgende dyr avbestilling og en konfirmasjon med tilhørende utgifter (ok, sistnevnte visste vi om) samme uke som vi bestilte, og som familiereise blir det derfor kombinert ferie og jobb. Fra egen lomme. Samme lomme som betaler bil og garasje. Så dette året blir det trangt og lite romslig de øvrige ukene, men vi får i alle fall en solrik uke til høsten, der nye farger skal velges og greske venner skal besøkes, samarbeidet skal få blomstre videre og nye modeller skal lages. Så får mann og barn nyte basseng og strand de dagene jeg jobber, men hard work pays off, ikke sant?
Jeg gleder meg allerede!
En ukjent strand på Kreta. Slikt man passerer når man kjører fra verksted til skinnprodusent til butikk til hotellet. Glede!
Paris-veska - like rundt hjørnet
Paris-veska
Da jeg første signerte kontrakten med Flying Solo, dette var altså tilbake til august 2024, bestemte jeg meg for at det måtte bli en Paris-veske, spesielt til dette formålet. Samtidig skulle den bli en slags suvenir, eller et symbol, på selve utenlandslanseringen. Det tar tid å drive innen slow fashion. Med mange bestillinger på andre vesker som ventet, pluss tiden det tar å lage en helt ny modell, med bestilling av utstansing-former og testsying etc., tok det lenger tid enn jeg håpet. Men nå er Paris-veska testet ut og på vei. Den er faktisk også i Norge, men er tatt ut til toll-kontroll og derfor forsinket hos Posten - noe som ikke akkurat ble bedre av alle helligdagene i påsken heller. Den kommer i Cognac og Dyprød til å begynne med og jeg er jo nødt til å sende noen nedover til Paris også. Jeg merker at den er tatt godt i mot i Norge, men det er selvsagt ikke sikkert salget blir bra selvom engasjementet er godt så tiden vil vise om den blir en suksess når den faktisk blir salgsklar også.
Jeg liker konsepter og sammenhenger, og siden jeg allerede har Oslo-veska i sortimentet, ville jeg at konseptet “bynavn” skulle henge sammen, og med tanken på at Paris ofte forbindes med petite og smått, delikat og eksklusivt, ville jeg gjøre Paris-veska liten og nett. Paris-veska er derfor en miniversjon av Oslo-veska, med bredere bunn enn topp, som gir en litt spennende og karakteristisk form. Den er en veske for byturer, og den rommer bankkort og hotellnøkkel (i en egen lomme utenpå) og mobil, leppomade, nøkler og litt ekstra. Den er enkel, søt, litt tøff og lett å like.
Jeg gleder meg til å se tilbakemeldingene når jeg kan vise den fram på ordentlig.
Jeg håper du liker den!
Mammaveska
Mammaveska ble til etter NRK-serien Våre beste år ble sendt i 2024. Pernille Sørensen er en mor som tar med seg sine to barn og flytter fra kollektivet de bor i, og fra barnas far, og flytter til vestkanten der det mildt sagt oppstår en kulturkræsj. Hun er moderlig, sterk, en solid arbeiderkvinne som står for det hun tror på og kjemper hardt mot kapitalisme, sosialdemokratene, kabel-tv og alt som er amerikansk og som påvirker de unge. Handlingen er lagt til 70-tallet og hennes stil er jordfarget, litt formløs, ujålete, naturlig og håret er langt og stritt. Hun er i mot sminke og jåleri og skinnveska hun bærer er godt brukt og romslig. Mammaveska er inspirert av hennes veske i serien og de første Mammaveskene er endelig klare for nye eiere. Jeg har dessverre ikke klart å finne bilde av veska hennes, men jeg håper du vil se serien, for den er underholdende og god.
Torsdag kl 9:00 legges det ut noen få, de aller første, og dere som er med i Ile-bobla har forkjøpsrett, dersom dere ønsker.
Send meg en melding dersom du ønsker å kjøpe Mamma-veska, så får du den aller første.
Veska likner Ileveska i størrelse, men er et par centimeter grunnere, altså tynnere. Den er rundere i formen og har lommen utenpå til småtterier. Den har vannflaskeholder og nøkkelreim og både glidelås og skulderreim.
Athen 2024 og 2023
Athen januar 2023 og Januar 2024.
I Athen er det hver vinter en stor suvenir-messe som mange av håndverksprodusentene i Hellas stiller på med håp om nye kunder og gode bestillinger. Her stiller også Koutsaki Leather, min produsent, med sine modeller. To vintre har jeg besøkt de der for å se på deres modeller, samt for å møtes for diskusjoner om nye produkter og for den viktige relasjonsbyggingen som er viktig å pleie for å kunne samarbeide godt. Athen er en fantastisk by, den føles trygg, den er fargerik og spennende, den er kupert og har Akropolishøyden som turmål med vidstrakt utsikt og eksepsjonell arkitektur som kan blåse enhver av banen. Maten er utsøkt og folkene hyggelige. Det er alltids noen som vil lure på turistene et “gratis” armbånd knytt fast såpass hardt rundt håndleddet at når man vil ta det av igjen fordi de “plutselig” krever betaling for det, sitter det så hardt fast at det oppstår både krangling og en veldig ubehagelig, og til dels truende, stemning. Et godt tips er å ignorere de “hyggelige” gateselgerne og de som vil være din venn uoppfordret, og spar heller de hyggelige samtalene til de som jobber i butikkene, restaurantene og hotellene.
Mine beste TIPS for en reise til Athen:
Hotell: Adrian Hotel, Adrianou: https://www.adrianhotel.eu/
Et lite, familiedrevet og rimelig hotell i foten av Akropolis, med en eldre del av byen og kreative Plaka utenfor døra. Her er det småbutikker og sjarm, fine spisesteder og av alle ting, en driver som hadde en venn som bodde i Ski, som han en gang hadde bestilt.
Little Kook: https://littlekook.gr/
En eksplosjon av en kafe, med juletema, påsketema og sikkert andre etter sesongene. Vi var der mens det var pyntet til jul og jeg kan virkelig ikke forstå hvor stor jobb det er å rydde bort den uandelig tette julepynte og bytte det ut med noe annet. Vi bestilte et par retter hver, men fikk beskjed om at det ville være altfor mye. Det forstod vi da vi fikk en kakebit på størrelse med en hel kake. Jammen godt hun sa ifra, ellers ville vi hatt mat til 10 personer. (Se bilder 5-7) Så tettpakket var hele kafeen, og ved siden av lå en butikk like stappet med julepynt for salg. Det ble med en liten juletrepynt hjem herfra, men når utvalget er uendelig, tok det litt tid å komme seg gjennom.
Parfymeri der du får laget egne dufter i parfyme, body oil, body lotion og mer: Osmin Perfume Bar: https://osmin.gr/
Et nydelig butikklokale litt utenfor allfarvei med eteriske oljer og duftoljer, samt en meget kompetent ekspeditrise, som hjalp oss med å blande nydelige dufter i kroppsprodukter til å ta med hjem. Jeg valgte Liljekonvall og Hvit te, en floral og litt frisk blanding som jeg liker veldig godt fortsatt. Et veldig gøy og litt nerdete konsept. Anbefales!
Overoll Croissanteri: En egen kafe med croissanter (og tilbehør), nesten som et hull i veggen, men med en velfortjent kø. God kaffe, litt gøy tilbehør og kreative varianter av croissanter og annen wienerbakst. Om man velger å droppe hotellfrokosten, er dette stedet.
Fairytale Athens https://fairytale.com.gr/ Verdens mest rosa kafe med blomster, gull og lyserosa interiør:
Athens mest instgramvennlige kafe, ifølge seg selv. Og vi er enige. Dette området er fint, så ta gjerne turen hit og utforsk sidegatene omkring.
T-banen er enkel å komme seg rundt med, også fra flyplassen og inn til byen.
Fasadene er fargerike og vakre. Den nyere delen av byen er støyete og moderne, og vi holdt oss mest i gatene som omkranset hotellet, samt handlegaten Ermou, rundt ruinene og i de mindre gatene som går på kryss og tvers. Athen er en joggesko-by som må utforskes.
Det er utrolig mange ideer som aldri blir noen vesker. Noen ganger fordi vi rett og slett må luke ut noen i mengden. Jeg har for mange ideer.
Om skisser som kommer og skisser som går
Jeg har hundrevis av tegninger og et lite titalls veskemodeller. Det sier seg selv at en stor prosentandel er forkastet. De fleste av disse har heller aldri blitt laget som prototype. De har rett og slett aldri kommet helt fram til produksjonsstadiet, til punktet der de blir plukket opp fra bunken, målt opp, fått detaljene vurdert og blitt prioritert framfor noen andre til livets rett.
det er et par modeller som har falt av lasset underveis. Bella-veska ble laget i fem utgaver, mener jeg å huske. Alle ble solgt, men veska ble ikke laget flere ganger. Selv tenker jeg at det er gøy for de som kjøpte Bella-veska, for det finnes så få. Den var fin, det var ingenting galt med den, men den falt litt mellom stolene når nye modeller havnet på blokka, og sidden det ikke var den store etterspørselen, fadet den liksom ut.
Honningveska var en annen modell som jeg gjorde et aktivt forsøk på å fase ut. Mest fordi jeg tenkte at suksessen ikke ville gjenta seg og at jeg ikke ville brenne inne med denne gøye og litt pyntede modellen. Der kom etterspørselen deisende på meg, og gjorde det nesten umulig å unngå å ta den inn igjen. Det var i 2024. Nå i 2025 ble alle 10 nyproduserte utsolgt på 1 times tid da de ble lagt ut til forhåndsbestilling for en uke siden. Markedet for Honningveske i Cognac med gullbie var åpenbart ikke mettet.
Hvordan vite hva som funker og ikke?
Det er umulig. Jeg må stole på at jeg selv er såpass gjennomsnittlig at jeg ofte liker det som en god del andre liker. Det er veldig viktig for meg med funksjonalitet, for en fin veske som ikke fungerer er et mareritt. Om den er vanskelig å åpne, vond å være, umulig å fylle uten å ha faste plasser/lommer til småting, om det er glidelås som ting fester seg i, om reima er for tynn og gnager, og flere lokk må åpnes for å hente ut mobilen, som man trenger å finne enkelt hundrevis av ganger om dagen, er veska verdt null. Den må funke. Men siden jeg ofte observerer folks vesker, og da oftest av utformingens årsak, er jo utseendet på den punkt nummer to. For oss som liker vesker, vil jo ikke ha en kjempepraktisk veske som ikke ser ut i måneskinn heller. Vi vil jo ha i pose og sekk. Eller i veske og bag, om du vil. Vi vil jo ha fin OG praktisk.
Så da er det det som er mitt kall i dette lille livet. Vel, ett av de. Jeg gjør jo andre ting også.
På bildene under ser du en miks av logo-utkast og forkastede varianter, samt skisser og vesker som har kommet og blitt, eller kommet og gått, opp gjennom årene. Kanskje ser du noe som du aldri har sett før?
Bildene av antrekkene med malerier av hver sin veske, var et prosjekt jeg gjorde da jeg var i dialog med de jeg møtte i Milano (har du lest den posten?). Jeg ville vise at jeg kunne mer enn skinnvesker. Noe jeg er usikker på om jeg kanskje gjorde det motsatte av. Jeg prøvde å vise et visuelt uttrykk, men hadde jo ikke materialer, kunnskap eller ressurser til å faktisk skape disse veskene. Jeg synes selv det var kreativt og gøy, da. Så jeg fikk i alle fall litt lek ut av det.
De siste bildene viser vesker og bokcover som kommer for salg denne våren. Litt uferdige på disse bildene, og laget i resteskinn av dårlig kvalitet for å spare det gode skinnet til ekte vesker og ikke prototyper. Jeg håper dette er vesker som vil falle i smak, og som jeg vil selge flere enn 5 av :)
Kreta april/mai 2024
Jeg reiser til Kreta! Alene. For å møte mine gode venner på verkstedet utenfor Chania. For å skape nye produkter av tegninger jeg har hatt liggende, helt nye skisser, virvlende ideer og altoppslukende tanker. For å velge farger til sommeren og høstens vesker. For å dyrke relasjonen og for å fotografere for å vise dere enda mer av “behind the scenes”
Tre netter, en kort reise, men effektiv.
Jeg har hotellrom i høyden, fordi utsikt er en greie for meg. Jeg har booket en lokal fotograf, for det lokale ligger mitt hjerte nært. Jeg har avtale med Georgia og hennes bror, onkel og mor. Kanskje jeg får treffe bestemor denne gangen. Vi skal sammen gå gjennom mulighetene for nye design. Jeg har tusen skisser på blokka og Georgia er faglig reduktiv og har kompetansen til å vite hva som fungerer, ikke fungerer, er umulig, er praktisk, er gjennomførbart, er dumt og lurt.
Herremin, hva hadde jeg gjort uten henne?
Kreta dag 1.
I går ankom jeg hotellet kl 20:00 etter en litt lang dag med mye greier, og kvelden smakte av gresk salat og risotto, men gled ganske tidlig over til natt.
Derfor sier vi at i dag, tirsdag, er dag 1. Hellas er en time foran Norge så jeg våknet til vanlig tid, noe som her er før 06:00. Jeg rakk en lang morgen med treg frokost før møte med fotografen. Han endte med å være sammen med meg helt til etter middag og kjørte meg tilbake til hotellet, så han viste seg å være en kombinert guide, sjåfør, fotograf og middagsgjest. Jeg gleder meg sånn til å se bildene, jeg kan nesten ikke vente! Vi møttes på hotellet, vi vistte ikke hvem vi skulle se etter, noen av oss. Det er jo litt rart da, jeg ser jo det, at en enkel jente fra Enebakk lager en avtale med en helt ukjent mann, med en fotograf som er anbefalt av en dame som driver en Kreta-side på Facebook, en slags blogg fra en nordmann bosatt i Chania, helt uten å vite stort annet enn at han fotograferer og er flink til nettopp det. Han viser seg å være godt voksen, med grått håp i hestehale, og veldig lokal. Han har bodd i Chania like lenge som jeg har levd, og kjenner byen som sin egen bukselomme. Vi har en hyggelig prat og får god kjemi. Han røyker én sigarett etter en annen og jeg forklarer visjonen min med bildene. Vi drikker kaffe på balkongen på rommet, har utsikt utover Chania, og setter oss etterhvert i bilen for å reise til foto-lokasjonen. Vi reiser til Gamlebyen og Vassilis finner vakre gater, jeg styler og stiller veskene opp, er modell og stylist, flytter og fiker på reimer og vesker, vurderer retninger og vinkler. Han tar bilder, stående og liggende, møter kjentfolk og skravler, skaper magi med kameraet sitt og de enestående lokasjonene. “Byens vakreste hjørne” er hyppig foreviget og vi rigger det til med bord, kaffe og mine medbrakte detaljer for å oppnå de rette visuelle resultatene. Dette er gøy!
Jeg er vant til å spise lunch rundt kl 12-13:00 og holder sjelden ut lenger enn til 14:00. Da begynner det å gå utover både humør og evne til å være produktiv. Etter å ha tilbrakt halve dagen med fotografen, og deretter reist til verkstedet for å fotografere videre og begynne planleggingen av nye modeller, begynner det å knirke i magen.
Det er travle hender som jobber rundt meg, det er kutting av skinnbiter, meg som forklarer skissene mine, oss som sammen måler og vurderer, Georgia som syr i skinnet vi har kuttet. Det skapes. Etterhvert spør jeg om de skal spise lunch. Nei, de spiser ikke lunch, det har de ikke tid til. Selv er jeg nok hakket mer effektiv etter en liten matbeta, som vi sier på landet, og dagen begynner å tappe av reservetanken. Vi besøker skinn-produsenten som ligger tvers over gaten og plukker ut farger til de nye veskene. Grønt, petrol og gult. Noe litt blankere og mer gyldent brunt skinn og noe vinrødt.
Rundt kl 17:00 setter vi oss i den lille grå golfen og kjører til en lokal fiskerestaurant ved en havn langt bortenfor hoteller og solbrune skandinaver. Jeg smaker på blekksprut, en gummistrikk-aktig slimklump, blir flau over at jeg ikke klarer å manøvrere den ned i magen, må gi opp forsøket og plasserer biten skamfullt ned i en serviett. Blekksput er ikke min kopp te. Jeg nyter kortreist fisk, fylt paprika, poteter og grønnsaker. Jeg tar meg en øl, puster helt ned i magen, kjenner at maten gir meg vinger igjen og blir straks kjørt tilbake til hotellet i høyden.
Etter 15 minutter på hotellet, helt i et slags sjokk over dagen, får jeg et merkelig innfall, ikke så uvant for mitt vedkommende, og bestemmer meg for at dagen ikke kan være over. Klokka er ca 19:00 og selvom jeg er ubeskrivelig sliten og overveldet, er det for lenge igjen av dagen til å bare være på hotellrommet. Jeg har rørt lite på meg, jeg trenger å bevege meg. Jeg går ned til byen, jeg bruker ca 45 minutter og oppdager flere dler av byen som jeg aldri har sett. Byer oppdages best til fots, og jeg finner flere spennende butikker. Jeg er i den nyere delen av byen, og har tidligere kun oppholdt meg i Gamlebyen og havna. Jeg spør i et parfymeri om hvilke områder eller gater jeg bør holde meg unna. Jeg er jo ikke så innmari ung og lettlurt (lenger) men jeg er engstelig og urolig nok til at jeg ikke har behov for den typen spenning som ukjente bydeler og mørke smug kan gi. Jeg liker trygge rammer og god oversikt, jeg elsker lover og regler og sier gjerne ja takk til autoriteter. Ingen deler treng å unngås, beroliger den parfymeri-ansatte meg, for Chania er en veldig trygg by. Puh, tenker jeg, men tenker samtidig at det sier vel de fleste om byen de kjenner godt.
Mens jeg har oppholdt meg en stund i en bokhandel, for såpass crazy er jeg at det er der jeg ender opp og ikke på en høylytt bar med backpackere og amerikanere fra marineskipet som ligger til kai akkurat denne helgen, oppdager jeg at det har blitt bråmørkt ute. Svarte natta. Jeg ser ingenting, blir akutt mørkeredd, tenker at “ingen oppdager om jeg forsvinner før noen prøver å ringe meg, og det kan skje i morgen”. Jeg sier til meg selv at jeg er dum og barnslig, men jeg har ingen peiling på hvor jeg er og det gir meg en dårlig følelse av sårbarhet og manglende kontroll. Jeg tenker at taxisjåfører må være til å stole på. Jeg kaster fra meg tanken om Kevin fra Hjemme Alene (Lost in New York) og scenen med den skumle taxi-sjåføren i parken, og hopper inn i den første ledige jeg finner. Jeg prøver meg på et par greske gloser og hotellet jeg bor på, og kjøres hjem. Jeg rusler trygg og helskinnet inn på hotellet mitt 10 minutter senere. Et glass Cremant for å feire dagen og livet og en telefon hjem, etterfulgt av en dårlig serie på den lille hotell-tvén og litt tid på balkongen med en glitrende by i horisonten avslutter dagen for meg og jeg pakker meg inn i det hvite lakenet og forsvinner til landet med drømmer og eventyr.
Kreta dag 2.
Jeg våkner tidlig og husker ikke hvor jeg er. En morgenprat med de der hjemme og ønske om en fin dag før jeg hopper i dusjen, som egentlig er et bittelite badekar med en dusj som sildrer vann framfor å spyle. Jeg er ikke overveldet imponert over hotellets frokost heller, og ender opp med frukt og kaffe begge dagene. Fiber er fraværende og kakefatene opptar 80% av buffeten. Der går grensen for min del, og jeg håper på å få gjennomført lunch i dag. Jeg er egentlig sliten fra dagen før, utrolig nok har inntrykkene overgått min egen mengde energi, som normalt er ganske høy. Jeg blir hentet av Georgia og vi tilbringer noen timer i verkstedet for å komme i mål med noen av planenen. Vi har laget to prototyper og spikret detaljene. Vi har også planlagt et par til, men vi må ta det litt og litt. Peu en peu. En ny modell tar tid. Endringer må gjøres og detaljene optimaliseres. Jeg har fått prøvd å sy i skinn, men overlatt det til de som kan det. Det er utrolig å se hva de skaper, hvilken erfaring og kompetanse som ligger bak en bedrift som det denne familien har skapt. Jeg er stum av beundring, faktisk. Vi jobber godt sammen og vi er trygge på hverandre, komfortable rundt hverandre og alt funker.
Når klokken nærmer seg 14:00 og jeg kjenner lunch-hjernen kommer på besøk, avslutter jeg dagens verksted-jobbing. Jeg har fått gjort det viktigste jeg kom for, og har et enormt behov for å gå litt i byen i dagslys, oppleve Chania, besøke Stella i butikken hennes og kanskje handle noen gaver til de der hjemme. Jeg kommer meg ned til byen, finner et fint lite hjørne på en restaurant, bestiller meg en Club Sandwich, et obligatorisk måltid when in Crete, og prøver å lande. Jeg spiser sakte, ser på passerende turister og blide servitører, leser litt, nyter å være alene. Jeg hører svensker og nordmenn, ser engelske guttegjenger med fotball-t-skjorter og trives med å sitte som en liten usynlig flue på veggen, og bare observere. Jeg absorberer tiden og stedet og mens alle der hjemme tror jeg sitter med paraplydrinker ved et basseng (i alle fall i mitt hode tror folk det), prøver jeg å finne balansen og innstille meg på at jeg skal rekke litt Eli-tid før den avtalte middagen i kveld. Det er varmt i lufta og jeg vet at jeg har lite tid her, så jeg nyter på en litt stresset måte. Jeg kikker i butikker, finner den faste linbutikken min og handler en ny linkjole, det er jo snart sommer. Jeg tar et glass hvitvin på den neste kafeen og til slutt en kaffe på enda en ny kafe. Det er som å klemme tre dager inn på to timer, og jeg rekker akkurat innom hotellrommet for en kort skift og å få lagt fra meg posene før jeg møter familien på havna i Gamlebyen for middag. Vi koser oss på ekte, prater om ulikheter mellom landene våre, politisk, kulturelt og sosialt. Vi tuller og ler, har samme humor, og jeg føler meg som en del av familien. Jeg blir kjørt hjem og pakker for avreise dagen etter. Jeg slokner til lyden av sikader og til det glimrende byen nedenfor balkongen. Jeg bestiller taxi til flyplassen, i mangel på evne til å tenke tilstrekkelig til å skaffe meg informasjon om noen kollektiv reisemåte.
Kreta dag 3. Reisedag. Takk for meg, Chania!
Jeg kunne ikke klemt inn et sekund til med effektivitet og produktivitet på to dager enn jeg gjorde på denne turen.
Mandag-torsdag gikk fort, og i dag tidlig satt jeg snuta hjemover. En liten rusletur på morgenen, litt balkong-og-bok før taxi til flyplassen og med lang ventetid på flyplassen med lunch og snusing på parfymer, en smooth hjemreise med 80% søvn og podcast, og det lykkelige gjensynet med norsk, frisk luft, var dette eventyret gått over til neste kapittel.
Gleder meg til å få samlet sammen inntrykkene, motta bildene og vurdere testmodellene vi lagde. Et lykkelig gjensyn med familien (og katten), en hel ryggsekk med eventyr og flere kommende produkter er i boks. Takk!
Det var en gang… Om starten på eventyret.
It all begins with an idea.
Oktober 2018 var vår første reise utenfor Skandivania som familie.
Barna var 8 og 5 år og veldig klare for å oppleve et nytt land. Det var tidligere vært mange spørsmål om vi ikke kunne reise til syden slik som så mange av vennene gjorde støtt. Vi hadde tilgang på hytte på fjellet, hytte ved sjøen og hytte i skogen, og synes en lengre flyreise med to aktive barn og en hel drøss med tusenlapper for å være i et altfor varmt land med to små virket lite fristende, så vi ville vente til de fikk glede av det selv og det kunne bli en opplevelse de ville huske.
Så da reiste vi omsider.
Som en person som ikke er så flink til å ligge eller sitte stille over lenger tid, ville jeg gjerne se byen, litt mer enn de andre ønsket. Vi tok en tur fra strand og hotell, iskremkiosk og vann-aerobic i Platanias, til yrende folkeliv og tett mellom gateselgerne i gamlebyen i Chania. Jeg elsket det. De andre var fornøyd etter en lunch og vi tok en svett taxi tilbake.
Men jeg var ikke forsynt.
Et par dager senere fikk jeg overtalt vesla til jentetur i byen. Jeg lovte is og shopping og til slutt ble hun med. Det ble is. Det ble shopping. Og det ble vandring i vakre gater, med bouiganvilla og oliventrær i potter. Varme terrakottafliser og klesvask til tørk mellom husene. Duften av kaffe, pizza og sigaretter ble blandet i den varme lufta mellom de trange husveggene. Vi kjøpte skinnvotter og såpe, kaffe og keramikk. Og vi fant en skinnveskebutikk. Der møtte vi Georgia, som tilbød seg å sy en veske på bestilling til meg da jeg spurte om den ene veskemodellen også kom i en annen skinnfarge. Hun kunne sy den og levere den til meg på hotellet to dager etter. Sånn ble det. Jeg kjøpte et par skinnvesker til og hun lovte å bringe alt til meg. For en velvilje. Vi utvekslet kontaktinformasjon vår og jeg og vesla reiste tilbake til bassenget, stranda og gutta på hotellet.
Det var egentlig ikke her dette eventyret startet, men det var her muligheten for at det i dette hele tatt kunne skje, startet. Jeg var jo forholdsvis ny i jobben min fortsatt, og jeg slet med stive skuldre. Jeg ønsket meg en ryggsekk til hverdagsbruk, for å lette på skjevheten jeg stadig endte opp med å få som følge av tunge vesker. Jeg fant ingen stilige og praktiske skinnsekker. Vel, jeg fant et par alternativer, men ikke som var verdt prisen de kostet, i alle fall ikke i mine øyne.
Da jeg var liten, var jeg kreativ og termperamentsfull. Jeg brakk alle tegneblyantene mine i to en gang jeg var sint. Det var jo veldig upraktisk, da jeg jo brukte de mye. Jeg lærte noe av det, heldigvis. Brekk heller noe uten verdi. For noen ganger er man faktisk nødt til å brekke noe.
Jeg har ofte endt opp med å lage det jeg ikke har funnet slik jeg ønsket. Pappa hjalp meg med å snekre vugge til ungene. Jeg tegnet, han tenkte ut hvordan det lot seg gjøre i praksis og vi bygde sammen. Jeg sydde kjole til ungdomsskoleballet, og av restene sydde jeg en liten veske. Jeg brukte mønster på kjolen, men ikke slavisk. Jeg tror aldri jeg har fulgt et mønster eller en oppskrift slavisk. Over til ryggsekken. Det vil si, mangelen på en sådan. Jeg husket at jeg jo fortsatt hadde kontaktinformasjonen til Georgia. En melding, en skisse og litt drøfting senere var det pakke på vei i posten. Voila! En idé, en talentfull person som kan skape akkurat det man tenker og en perfekt ryggsekk var født. Hvilken glede!
I pakken lå for øvrig to sekker, da jobben det tar å lage mønster er omfattende, og all den jobben for et eneste eksemplar ville være halvert sammenliknet med resultatet. Min venninne Anna ville ha den andre sekken og vi begge endte opp som vandrende reklameplakater. Vi fikk begge spørsmål om hvor sekken kunne kjøpes og flere ble til. Jeg solgte de til den prisen jeg fikk de for, vel, en smule over, slik at min ble dekket.
Dett var dett.
Det var det da. Men da jeg hadde sydd min egen veske av en gammel gardinrest, hvor jeg hadde lagt inn en stropp med krok ytterst og en egen lomme til mobil, kom ideen. Det er jo egentlig flust av de til enhver tid, ideene altså, det er nesten et problem noen ganger. Jeg greier ikke stoppe, eller sortere de. Det er som om slusa er konstant åpen. Når jeg sover lader jeg. Men jeg får ideer da også. I alle fall oppstår de merkeligste og mest uforutsigbare drømmene. Men når jeg ikke drømmer, er jeg en stein. Noen ganger når jeg våkner, føler jeg at jeg blir født på nytt og våkner fra en slags død eller fra noe helt uvisst. Jeg bruker noen sekunder på å finne ut hva som egentlig er status i livet, verden og hvem jeg er. Så er jeg klar for kaffe og en ny dag.
Men tilbake til om dette virkelig var dett. Og veska av gardinen. Jeg tenkte med meg selv at den ville være flott i skinn. Jeg skisset den ned, sendte ned til Georgia, og fikk en helt nydelig veske i retur. Akkurat slik jeg hadde sett for meg, om mulig enda finere. Med en egen lomme til vannflaske, og med nøkkelstroppen og mobillomma som jeg hadde i gardinveska.
Dette var liksom begynnelsen. Jeg tenkte etterhvert at hvis folk skal gå med disse, hvis de skal selges, vil jeg merke de så de kan spores tilbake til meg. Hva hvis? Hva hvis det blir mange? Hva hvis dette er noe jeg kan lage større? Jeg grublet på korte, enkle ord, navn, logoer. Jeg husker at vi lekte med navnene våre da vi var små, slik mine barn også gjør, og mitt navn baklengs er ile. Hva betyr det, egentlig? Jo, å haste, skynde seg, slik jeg jo gjør! Hvilken åpenbaring! Vi iler. Vi forter oss og skal rekke barnehage, SFO, jobb, bussen, matbutikken, vi skal rekke å være sosiale, vi skal rekke trening og yoga, egentid og meditasjon, å lese bøker og å ha sex. Oppi alt dette skal vi vise hva vi driver med på sosiale medier. Det er jo helt galskap! Men vi gjør det. Jeg gjør det i aller høyeste grad. Så det måtte bli ile. Ile av Eli.
Jeg klasket sammen en logo, en bastant og stilisert strek med to piler som symboliserer hvor mye vi faktisk iler i flere retninger samtidig. Og da jeg fikk mail om jeg ville stå på stand på Prinsen Julemarked i Oslo den første helgen i september, fikk jeg fart på mølla. Georgia begynte å sy og jeg ville ha et lite lager til markedet. Da med logo på veskene. Markedet ble en semi-suksess. Jeg solgte ikke mye, men jeg fikk mye oppmerksomhet, jeg hadde noen forhåndsbestillinger som ble hentet på markedet og jeg møtte mange potensielle kunder. Noen bestilte i ettertid. Og markedet var nydelig! Jeg drakk gluwein med nok rødvin sammen med en som solgte julekalendere som ga en tier til et veldedig formål hver dag. Og jeg drasset en stor koffert og en stor sekk etter meg til togstasjonen på kvelden, fikk meg en dupp på toget og ble hentet på stasjonen.
Jeg husker nesten ikke våren 2020. Jeg husker at jeg tegnet noen nye modeller. Jeg husker at jeg ble så betatt av skinnmappen som min venninne Betsy hadde fått i morgengave av mannen sin noen år tidligere, og at jeg tok inspirasjon fra den men endret på innholdet. Og endret størrelsen, slik at den ene ble solgt under navnet «strikkemappe» da den fikk flere rom til strikkepinner, eventuelt blyanter eller blyanter. Jeg husker at kunstneren David Stenback bestilte en slik mappe til sin kompis Erling som er mannen bak XO Ingefærøl. David har stått bak det grafiske til Erlings produkter og et karakteristisk mønster er på alt fra etiketten på flaskene til Erlings bil. Dette mønsteret på tekstil ble lagt inni Erlings mappe. Jeg husker at den lille skulderveska ble en mye større suksess enn jeg hadde trodd. Jeg husker at jeg på et tidspunkt ble engstelig for oj det spiste meg opp og at etterspørselen skulle bli større enn kapasiteten. Og jeg husker at jeg krøp til korset og skrev til Skatteetaten at nå tror jeg at dette ikke er en hobbyvirksomhet lenger, noe de selvsagt var enige i, og jeg måtte registrere meg i merverdiregisteret og prøve å lære meg hva det medfører av regnestykker og plusser og minuser.
Milano august 2020
Da eventyret ble enda mer spennende.
August 2020.
På vei til Milano for å møte YMYX, et kinesisk plattform der de mange innbyggerne i Kina enkelt skulle få internasjonal design levert hjem i postkassa. Som et kjøpesenter på nett, kun for Asia.
Jo, også skjedde dette om våren. Jeg fikk en mail fra en dame med et asiatisk navn. Jeg får ofte mail om at noen ønsker å donere penger og at jeg kun trenger å sende litt kontaktinfo for å hente ut mange millioner. Eller fra banken, det vil si, utelukkende banker jeg aldri har vært kunde hos, og som gjerne er feilstavet, om å følge en link for å åpne kortet etter sperring. Eller om at betalingsinformasjonen hos Netflix har gått ut. Du vet, mailer som er lett å gjennomskue som svindel. Denne mailen måtte jeg lese litt grundigere igjennom. De hadde sett min Instagram-profil og synes jeg hadde et talent. De likte stilen i bildene, det personlige uttrykket og kombinasjonen med natur og det norske landskapet. Dette var et kinesisk selskap, hun kalte det et prosjekt, og de ønsket et samarbeid med internasjonale designere for å skape et mangfold av europeisk design som skulle lanseres samme året. De ønsket å tilby europeisk design til dørmatta til kinesiske kunder. Jeg leste og jeg svarte. Noe grublende og undrende ventet jeg på svar. Lange mailer ble det. Det var dyptgående informasjon og detaljerte beskrivelser av hvordan de ønsket å gjennomføre dette prosjektet. De ba ikke meg om noen ting, og de delte av informasjonen jeg måtte ønske. Det var ekte. De potensielle designerne som hadde en sjanse til å få bli partner, ville de treffe i Milano for et personlig møte. For å bli bedre kjent som mennesker, samt å forklare mer.
Jeg hopper over all den kjedelige fortellingen om alle mailene, Covid-19 som satt en stopper for møtene som skulle gjennomføres på forsommeren, og min boblende mage da det ble besluttet av flere grenser ble åpnet i juli og de planlagte møtene kunne gjennomføres i august. Jeg spurte venninner om de ønsket å bli med. Midt i den aller dummeste tiden i århundret å skulle reise ut av Norge på, var samtlige svar nei. Nabolandene var på den røde lista over de verst rammede, og Covid hadde tatt livet av utrolig mange, spesielt eldre, og frykten var intens. Italia var åpent en liten periode i august og jeg bestilte flybilletter. Dagene gikk og det nærmet seg avreise. Ville grensene være åpne? Tenk om grensene lukkes mens jeg er i Milano. Hvor gal er jeg som reiser ut av hjemlandet (i regi av et relativt uviktig design-ærend) til et land som er voldsomt preget av en grusom pandemi at selv de største byene var så godt som folketomme?
Hva møter meg?
Dagen for avreise kom, grensene var åpne, flyreisen startet med en avisartikkel på sms fra en venn om at selskapet jeg hadde kjøpt flybillett gjennom hadde fått rødt flagg etter flere problemer med både kun der som ikke fikk dekket avbestillinger selv med riktige forsikringer, og at det var brukt useriøs arbeidskraft og andre ting. Ikke verdens beste nyhet å få mens man boarder. Men det gikk bra. Mellomlanding i Frankfurt, et sted man lett roter seg bort, noe jeg gjorde. Men på andre forsøk fant jeg mitt neste fly og ved ankomst i Milano, taxi til hotellet og et stengt restaurantkjøkken møtte jeg min første store opptur. De kunne slenge sammen en pizza Margherita til meg, og komme opp på verdens vakreste hotellrom med en pizza og en liten prosecco. Jeg hadde gitt resepsjonisten en klem om det ikke var en-meters-regel.
Møtet med YMYX fulgte dagen etter. Spørsmål om hva jeg ser for meg i framtiden, hvordan jeg ville satse, hva jeg kunne tilby av nye design, hvordan jeg startet bedriften, hvordan den greide seg økonomisk, hva jeg jobbet for i framtiden og mye mer. Mens hele lobbyen på Hilton i Milano var full av designere i møter med ansatte i YMYX, forsvant nervene og vi snakket lenge. Deretter feiret jeg med italiensk gelato og noen timer i den vakre byen. Nesten tom for mennesker, var arkitekturen enda mer tilgjengelig enn ellers, gatene var rolige og jeg fikk laser i pannen for hver eneste butikk jeg entret. Over 37,5 grader betydde «ingen adgang» men jeg fikk klarsignal i alle butikker.
YMYX ble aldri lansert skikkelig, jeg fikk aldri konkret svar på hvorfor, og kanskje jobbes det fortsett med dette konseptet. Jeg fikk tre dager med en helt ubeskrivelig reise der jeg alene og uten distraksjoner absorberte voldsomme følelser og inntrykk, og fikk oppleve en vidunderlig by i en tragisk tid der ikke en eneste gammel person våget seg ut i gatene. Munnbind var påbudt overalt, unntatt på eget hotellrom og all risikoen ved hele reisen gjorde den helt spesiell.
Takk for eventyret. Jeg kommer aldri til å glemme det!
Møtet ble feiret med gelato. Matlysten uteble etter til alle følelsene fikk landet.
Hverdagsveska var med meg hele veien.
