Tanker om ile, kreta og hard work
Som en viktig del av Ile, den aller viktigste, faktisk, er min relasjon til Georgia og hennes familie. De syr alt for meg og er grunnen til at jeg kan drive på med dette. Å møte de jevnlig for relasjonsbygging og hygge, samt for planlegging av nye produkter og utplukking av farger er viktig. Å kommunisere over meldinger og telefon er krevende, fordi peking, vising, forklaring og drøfting er mer utfordrende på avstand enn når vi står sammen med skinn, sømmer, former og målebånd foran oss. Jeg er derfor veldig bastant på at jeg vil møte de minst 1 gang per år. Det er kostbart å være avhengig av å reise sydover for å utvikle bedriften sin, samtidig er det en stor glede og en gave. Hvis Ile en gang skulle blitt historie, har jeg minner og opplevelser med meg videre, framfor en bankkonto med store tall.
Jeg vet at mange syns jeg er heldig som kan reise litt rundt, og det er jeg, men i bunn og grunn koster det akkurat det samme å reise i et arbeids ærend, som på ferie, og det krever at bedriften har økonomi til det. Mye av utgiftene går fra egen lomme, men som AS er Ile ikke lenger en direkte tilknyttet del av meg. Det krever selvsagt godt med salg å kunne utføre reiser eller satse på nyutvikling i form av produkter, testing, markesføring og samarbeid. Det er ikke stor fortjeneste å drive liten bedrift på denne måten og jeg bruker heller et eventuelt overskudd på reise og utvikling enn på lønn. Jeg tenker langsiktig. Det krever igjen at jeg har en annen jobb som gir meg lønn til livets opphold, og det blir derfor dobbelt opp med arbeid. Et valg jeg har tatt, en slags velsignelse at jeg får til, og det er noen ofre langs denne veien. Jeg er ikke veldig sosial med venner, fordi jeg er engasjert i barna mine sine liv og følger tett opp, jeg jobber mye i helger og har sjelden helt fri. Jeg sovner ofte når jeg setter meg ned et øyeblikk fordi jeg er så sliten, men en ti minutters power nap gjør mye godt. Jeg har et stort lager av arbeidslyst og jeg kunne valgt å droppe Ile som jo “bare” er min hobby dersom det ikke fungerte, men det gjør jeg aldri. Den som gir seg er en dritt. Så ja til alt! Men ingenting faller lett ned som muligheter jeg ikke har jobbet mot.
Derfor er jeg ekstra glad for alle som kjenner Ile som bedrift. Noen sender meg mailer og meldinger hvor jeg forstår på skrivemåten at de tror dette er litt annerledes og mye større. “Har dere butikker i Oslo og Bergen? Hvor er nærmeste forhandler? Hvor fort kan du lage en ny veske?” Jeg er glad for alle som oppdager mitt lille eventyr og jeg forklarer gjerne litt om hvordan vi driver, som at en forhandler vil doble prisen for egen fortjeneste og det ville gitt priser på 4000 og oppover for småvesker. Det må man hete Louis eller Coco for å kunne forsvare. Da får jeg heller færre salg, jeg har åpent kjøp og gjerne åpent showroom, og for hver veske som bæres av en fornøyd kunde, er det potensielt ti nye kunder. Sakte, men sikkert. Og heller fornøyde kunder som finner min lille bedrift på egenhånd, enn å kjøpe seg inn til betalte influensere og tvinge noen til å si at det er fine ting vi lager og selger. Ja til unikt og smått.
Men! Tilbake til Kreta. Tur er bestilt! Litt overtalelse måtte til. Mann og barn blir med. Dessverre fikk vi fukt i garasjen og riper i bilen, problemer med Telenor sin fiber, en påfølgende dyr avbestilling og en konfirmasjon med tilhørende utgifter (ok, sistnevnte visste vi om) samme uke som vi bestilte, og som familiereise blir det derfor kombinert ferie og jobb. Fra egen lomme. Samme lomme som betaler bil og garasje. Så dette året blir det trangt og lite romslig de øvrige ukene, men vi får i alle fall en solrik uke til høsten, der nye farger skal velges og greske venner skal besøkes, samarbeidet skal få blomstre videre og nye modeller skal lages. Så får mann og barn nyte basseng og strand de dagene jeg jobber, men hard work pays off, ikke sant?
Jeg gleder meg allerede!
En ukjent strand på Kreta. Slikt man passerer når man kjører fra verksted til skinnprodusent til butikk til hotellet. Glede!
