Kreta april/mai 2024

Jeg reiser til Kreta! Alene. For å møte mine gode venner på verkstedet utenfor Chania. For å skape nye produkter av tegninger jeg har hatt liggende, helt nye skisser, virvlende ideer og altoppslukende tanker. For å velge farger til sommeren og høstens vesker. For å dyrke relasjonen og for å fotografere for å vise dere enda mer av “behind the scenes”

Tre netter, en kort reise, men effektiv.

Jeg har hotellrom i høyden, fordi utsikt er en greie for meg. Jeg har booket en lokal fotograf, for det lokale ligger mitt hjerte nært. Jeg har avtale med Georgia og hennes bror, onkel og mor. Kanskje jeg får treffe bestemor denne gangen. Vi skal sammen gå gjennom mulighetene for nye design. Jeg har tusen skisser på blokka og Georgia er faglig reduktiv og har kompetansen til å vite hva som fungerer, ikke fungerer, er umulig, er praktisk, er gjennomførbart, er dumt og lurt.

Herremin, hva hadde jeg gjort uten henne?

Kreta dag 1.

I går ankom jeg hotellet kl 20:00 etter en litt lang dag med mye greier, og kvelden smakte av gresk salat og risotto, men gled ganske tidlig over til natt.

Derfor sier vi at i dag, tirsdag, er dag 1. Hellas er en time foran Norge så jeg våknet til vanlig tid, noe som her er før 06:00. Jeg rakk en lang morgen med treg frokost før møte med fotografen. Han endte med å være sammen med meg helt til etter middag og kjørte meg tilbake til hotellet, så han viste seg å være en kombinert guide, sjåfør, fotograf og middagsgjest. Jeg gleder meg sånn til å se bildene, jeg kan nesten ikke vente! Vi møttes på hotellet, vi vistte ikke hvem vi skulle se etter, noen av oss. Det er jo litt rart da, jeg ser jo det, at en enkel jente fra Enebakk lager en avtale med en helt ukjent mann, med en fotograf som er anbefalt av en dame som driver en Kreta-side på Facebook, en slags blogg fra en nordmann bosatt i Chania, helt uten å vite stort annet enn at han fotograferer og er flink til nettopp det. Han viser seg å være godt voksen, med grått håp i hestehale, og veldig lokal. Han har bodd i Chania like lenge som jeg har levd, og kjenner byen som sin egen bukselomme. Vi har en hyggelig prat og får god kjemi. Han røyker én sigarett etter en annen og jeg forklarer visjonen min med bildene. Vi drikker kaffe på balkongen på rommet, har utsikt utover Chania, og setter oss etterhvert i bilen for å reise til foto-lokasjonen. Vi reiser til Gamlebyen og Vassilis finner vakre gater, jeg styler og stiller veskene opp, er modell og stylist, flytter og fiker på reimer og vesker, vurderer retninger og vinkler. Han tar bilder, stående og liggende, møter kjentfolk og skravler, skaper magi med kameraet sitt og de enestående lokasjonene. “Byens vakreste hjørne” er hyppig foreviget og vi rigger det til med bord, kaffe og mine medbrakte detaljer for å oppnå de rette visuelle resultatene. Dette er gøy!

Jeg er vant til å spise lunch rundt kl 12-13:00 og holder sjelden ut lenger enn til 14:00. Da begynner det å gå utover både humør og evne til å være produktiv. Etter å ha tilbrakt halve dagen med fotografen, og deretter reist til verkstedet for å fotografere videre og begynne planleggingen av nye modeller, begynner det å knirke i magen.

Det er travle hender som jobber rundt meg, det er kutting av skinnbiter, meg som forklarer skissene mine, oss som sammen måler og vurderer, Georgia som syr i skinnet vi har kuttet. Det skapes. Etterhvert spør jeg om de skal spise lunch. Nei, de spiser ikke lunch, det har de ikke tid til. Selv er jeg nok hakket mer effektiv etter en liten matbeta, som vi sier på landet, og dagen begynner å tappe av reservetanken. Vi besøker skinn-produsenten som ligger tvers over gaten og plukker ut farger til de nye veskene. Grønt, petrol og gult. Noe litt blankere og mer gyldent brunt skinn og noe vinrødt.

Rundt kl 17:00 setter vi oss i den lille grå golfen og kjører til en lokal fiskerestaurant ved en havn langt bortenfor hoteller og solbrune skandinaver. Jeg smaker på blekksprut, en gummistrikk-aktig slimklump, blir flau over at jeg ikke klarer å manøvrere den ned i magen, må gi opp forsøket og plasserer biten skamfullt ned i en serviett. Blekksput er ikke min kopp te. Jeg nyter kortreist fisk, fylt paprika, poteter og grønnsaker. Jeg tar meg en øl, puster helt ned i magen, kjenner at maten gir meg vinger igjen og blir straks kjørt tilbake til hotellet i høyden.

Etter 15 minutter på hotellet, helt i et slags sjokk over dagen, får jeg et merkelig innfall, ikke så uvant for mitt vedkommende, og bestemmer meg for at dagen ikke kan være over. Klokka er ca 19:00 og selvom jeg er ubeskrivelig sliten og overveldet, er det for lenge igjen av dagen til å bare være på hotellrommet. Jeg har rørt lite på meg, jeg trenger å bevege meg. Jeg går ned til byen, jeg bruker ca 45 minutter og oppdager flere dler av byen som jeg aldri har sett. Byer oppdages best til fots, og jeg finner flere spennende butikker. Jeg er i den nyere delen av byen, og har tidligere kun oppholdt meg i Gamlebyen og havna. Jeg spør i et parfymeri om hvilke områder eller gater jeg bør holde meg unna. Jeg er jo ikke så innmari ung og lettlurt (lenger) men jeg er engstelig og urolig nok til at jeg ikke har behov for den typen spenning som ukjente bydeler og mørke smug kan gi. Jeg liker trygge rammer og god oversikt, jeg elsker lover og regler og sier gjerne ja takk til autoriteter. Ingen deler treng å unngås, beroliger den parfymeri-ansatte meg, for Chania er en veldig trygg by. Puh, tenker jeg, men tenker samtidig at det sier vel de fleste om byen de kjenner godt.

Mens jeg har oppholdt meg en stund i en bokhandel, for såpass crazy er jeg at det er der jeg ender opp og ikke på en høylytt bar med backpackere og amerikanere fra marineskipet som ligger til kai akkurat denne helgen, oppdager jeg at det har blitt bråmørkt ute. Svarte natta. Jeg ser ingenting, blir akutt mørkeredd, tenker at “ingen oppdager om jeg forsvinner før noen prøver å ringe meg, og det kan skje i morgen”. Jeg sier til meg selv at jeg er dum og barnslig, men jeg har ingen peiling på hvor jeg er og det gir meg en dårlig følelse av sårbarhet og manglende kontroll. Jeg tenker at taxisjåfører må være til å stole på. Jeg kaster fra meg tanken om Kevin fra Hjemme Alene (Lost in New York) og scenen med den skumle taxi-sjåføren i parken, og hopper inn i den første ledige jeg finner. Jeg prøver meg på et par greske gloser og hotellet jeg bor på, og kjøres hjem. Jeg rusler trygg og helskinnet inn på hotellet mitt 10 minutter senere. Et glass Cremant for å feire dagen og livet og en telefon hjem, etterfulgt av en dårlig serie på den lille hotell-tvén og litt tid på balkongen med en glitrende by i horisonten avslutter dagen for meg og jeg pakker meg inn i det hvite lakenet og forsvinner til landet med drømmer og eventyr.

Kreta dag 2.

Jeg våkner tidlig og husker ikke hvor jeg er. En morgenprat med de der hjemme og ønske om en fin dag før jeg hopper i dusjen, som egentlig er et bittelite badekar med en dusj som sildrer vann framfor å spyle. Jeg er ikke overveldet imponert over hotellets frokost heller, og ender opp med frukt og kaffe begge dagene. Fiber er fraværende og kakefatene opptar 80% av buffeten. Der går grensen for min del, og jeg håper på å få gjennomført lunch i dag. Jeg er egentlig sliten fra dagen før, utrolig nok har inntrykkene overgått min egen mengde energi, som normalt er ganske høy. Jeg blir hentet av Georgia og vi tilbringer noen timer i verkstedet for å komme i mål med noen av planenen. Vi har laget to prototyper og spikret detaljene. Vi har også planlagt et par til, men vi må ta det litt og litt. Peu en peu. En ny modell tar tid. Endringer må gjøres og detaljene optimaliseres. Jeg har fått prøvd å sy i skinn, men overlatt det til de som kan det. Det er utrolig å se hva de skaper, hvilken erfaring og kompetanse som ligger bak en bedrift som det denne familien har skapt. Jeg er stum av beundring, faktisk. Vi jobber godt sammen og vi er trygge på hverandre, komfortable rundt hverandre og alt funker.

Når klokken nærmer seg 14:00 og jeg kjenner lunch-hjernen kommer på besøk, avslutter jeg dagens verksted-jobbing. Jeg har fått gjort det viktigste jeg kom for, og har et enormt behov for å gå litt i byen i dagslys, oppleve Chania, besøke Stella i butikken hennes og kanskje handle noen gaver til de der hjemme. Jeg kommer meg ned til byen, finner et fint lite hjørne på en restaurant, bestiller meg en Club Sandwich, et obligatorisk måltid when in Crete, og prøver å lande. Jeg spiser sakte, ser på passerende turister og blide servitører, leser litt, nyter å være alene. Jeg hører svensker og nordmenn, ser engelske guttegjenger med fotball-t-skjorter og trives med å sitte som en liten usynlig flue på veggen, og bare observere. Jeg absorberer tiden og stedet og mens alle der hjemme tror jeg sitter med paraplydrinker ved et basseng (i alle fall i mitt hode tror folk det), prøver jeg å finne balansen og innstille meg på at jeg skal rekke litt Eli-tid før den avtalte middagen i kveld. Det er varmt i lufta og jeg vet at jeg har lite tid her, så jeg nyter på en litt stresset måte. Jeg kikker i butikker, finner den faste linbutikken min og handler en ny linkjole, det er jo snart sommer. Jeg tar et glass hvitvin på den neste kafeen og til slutt en kaffe på enda en ny kafe. Det er som å klemme tre dager inn på to timer, og jeg rekker akkurat innom hotellrommet for en kort skift og å få lagt fra meg posene før jeg møter familien på havna i Gamlebyen for middag. Vi koser oss på ekte, prater om ulikheter mellom landene våre, politisk, kulturelt og sosialt. Vi tuller og ler, har samme humor, og jeg føler meg som en del av familien. Jeg blir kjørt hjem og pakker for avreise dagen etter. Jeg slokner til lyden av sikader og til det glimrende byen nedenfor balkongen. Jeg bestiller taxi til flyplassen, i mangel på evne til å tenke tilstrekkelig til å skaffe meg informasjon om noen kollektiv reisemåte.

Kreta dag 3. Reisedag. Takk for meg, Chania!

Jeg kunne ikke klemt inn et sekund til med effektivitet og produktivitet på to dager enn jeg gjorde på denne turen.

Mandag-torsdag gikk fort, og i dag tidlig satt jeg snuta hjemover. En liten rusletur på morgenen, litt balkong-og-bok før taxi til flyplassen og med lang ventetid på flyplassen med lunch og snusing på parfymer, en smooth hjemreise med 80% søvn og podcast, og det lykkelige gjensynet med norsk, frisk luft, var dette eventyret gått over til neste kapittel.

Gleder meg til å få samlet sammen inntrykkene, motta bildene og vurdere testmodellene vi lagde. Et lykkelig gjensyn med familien (og katten), en hel ryggsekk med eventyr og flere kommende produkter er i boks. Takk!