Paris august 2025
Vi ankom Paris fredag rundt lunchtider, møtte vår sjåfør (det er best å avtale henting for å unngå å bli lurt av taxisjåfører på flyplassen, og jeg er ennå ikke kjent med kollektivsystemet og hadde ikke tid til å finne ut av det heller, da vi skulle rekke rigging til pop-up fra kl 15:00) - og kom oss til sentrum. Vi satt bagasjen på hotellet, Left Bank Saint Germain, der jeg bodde med familien min da vi var der til åpningen av mine hyller hos Flying Solo 1. mars, og fant oss en kafe rundt et gatehjørne for litt lunch. På de parisiske kafeene er det kjempetrangt mellom stolene og det er bittesmå, runde bord, man sitter skulder til skulder med nabomannen, og sjarmeres lett av de franske servitørene. Vi bestilte litt småmat som skinke, ost og pommes frites, et glass vin hver og et glass vann. Deretter kjøpte vi tre flasker hvitvin til pop-upen, pakket med de medbrakte plastglassene jeg hadde kjøpt i Norge og noen Parisvesker jeg hadde med i anledning pop-upen og reiste til Flying Solo.
Vi skjenket hvitvin i glass, dekorerte bordet med norske flagg og vesker og ventet på gjestene. I følge Flying Solo hadde de delt ut flyers i forkant av pop-upen, og jeg hadde invitert folk gjennom Facebook-grupper for nordmenn i Paris. Da det gikk nesten en hel time uten en eneste levende sjel i butikken, foruten meg, min kollega og venn, Kerry og de to ansatte, spurte vi om lov til å sette bordet ut på gata, der det var tett mellom de som passerte. Vi flyttet ut, innenfor taket på inngangspartiet, og fortsatte vår jakt på kunder. Noen hyggelige samtaler ble det og noen glass vin ble styrtet før pariserne suste videre til sine ærend. Da den tredje eller fjerde kunden som faktisk åpnet døra og gikk inn i butikken passerte oss, hilste vi hyggelig “Bon Jour” og så diskret på hverandre da han ikke svarte - han så faktisk litt surt på oss. Et øyeblikk senere gikk han ut igjen, passerte oss raskt og først da den ene butikkansatte kom løpende ut etter ham og stoppet ved bordet vårt, fortvilet og forvirret i blikket - skjønte vi at han ikke var en kunde, men en målrettet skurk. Han hadde plukket ned fem dyre vesker, dog ikke av mine, noe jeg ble usikker på om jeg ble lettet eller fornærmet for, og forsvunnet. Fire politibetjenter dukket opp, vi pakket sammen, skuffet, men fnisete etter å ha skålt litt mer pariserne, og satt veskene på bakrommet for henting dagen etter.
Vi ruslet oppover i gatene, med eneste mål for øyet å rekke en booking kl 20:00 på restaurant Coco. Vi rakk mye på de to timene, men kunne ruslet evig. Slitne senket vi kroppene i gode stoler på Coco, spiste pasta, trakk inn stemningen og dagen, og tok taxi tilbake til hotellet lenge før de øvrige gjestene takket for seg. En lang dag. En fin dag. Men en dag med store skuffelser over manglende oppmøte og null salg. Det er fort å tenke at man like gjerne kunne latt være, men såpass har livet lært meg at det er det ikke lov å tenke.
Dag 2 begynte med frokost i den knøttlille frokostsalen der vi vare helt alene med den bittelille buffeten med ost, egg, syltetøy og kaffe. Vi besøkte Shakespeare and Company, så på salgsbodene langs Seinen, fant nydelige gater, drakk kaffe, spiste makroner, besøkte den søteste te-butikken der te til Septemberpakkene ble kjøpt, spiste ost og spekemat til sen lunch, så på mennesker, følte oss heldige, snakket om livet, gikk oss vill, beundret bygningene, kjente varmen i ryggen, tok en drink på gaterestaurenten utenfor hotellet og tok en tidlig kveld.
Søndag, før hjemreise, avtalte vi med Romesh, vår sjåfør fra flyplassen to dager før (og tilfeldig nok også samme mann som kjørte oss da vi var her sist, åpenbart hotellets faste sjåfør) at vi ønsket en kjapp stopp ved Eiffeltårnet før ferden gikk videre til flyplassen og hjemreisen. Tårnet er et stykke å gå fra vårt område, Latinerkvarteret, noe vi ikke hadde prioritert på den korte tiden, men en rask stopp for litt foto og for at Kerry skulle få se tårnet for første gang fikk vi klemt inn før vi reiste hjemover. En fin tur! En tur for historien.
Tenk at veskene mine stod utstilt i Paris hele 6 måneder uten salg. Det hadde jeg faktisk aldri trodd. Men butikken var litt godt gjemt uten de beste utstillingsvinduene og jeg må ærlig innrømme at markedsføringen deres er mager. De tjener på månedlige (høye!) betalinger fra designene og trenger kanskje ikke selge så mye, så det lave kundebesøket er liksom ikke avgjørende. Jeg vil selvsagt sende inn en evaluering av hele prosjektet, og være ærlig om at jeg er skuffet. Men alt er lærdom og lærdom er alltid makt.
