Det var en gang… Om starten på eventyret.

Oktober 2018 var vår første reise utenfor Skandivania som familie.

Barna var 8 og 5 år og veldig klare for å oppleve et nytt land. Det var tidligere vært mange spørsmål om vi ikke kunne reise til syden slik som så mange av vennene gjorde støtt. Vi hadde tilgang på hytte på fjellet, hytte ved sjøen og hytte i skogen, og synes en lengre flyreise med to aktive barn og en hel drøss med tusenlapper for å være i et altfor varmt land med to små virket lite fristende, så vi ville vente til de fikk glede av det selv og det kunne bli en opplevelse de ville huske.

Så da reiste vi omsider.

Som en person som ikke er så flink til å ligge eller sitte stille over lenger tid, ville jeg gjerne se byen, litt mer enn de andre ønsket. Vi tok en tur fra strand og hotell, iskremkiosk og vann-aerobic i Platanias, til yrende folkeliv og tett mellom gateselgerne i gamlebyen i Chania. Jeg elsket det. De andre var fornøyd etter en lunch og vi tok en svett taxi tilbake.

Men jeg var ikke forsynt.

Et par dager senere fikk jeg overtalt vesla til jentetur i byen. Jeg lovte is og shopping og til slutt ble hun med. Det ble is. Det ble shopping. Og det ble vandring i vakre gater, med bouiganvilla og oliventrær i potter. Varme terrakottafliser og klesvask til tørk mellom husene. Duften av kaffe, pizza og sigaretter ble blandet i den varme lufta mellom de trange husveggene. Vi kjøpte skinnvotter og såpe, kaffe og keramikk. Og vi fant en skinnveskebutikk. Der møtte vi Georgia, som tilbød seg å sy en veske på bestilling til meg da jeg spurte om den ene veskemodellen også kom i en annen skinnfarge. Hun kunne sy den og levere den til meg på hotellet to dager etter. Sånn ble det. Jeg kjøpte et par skinnvesker til og hun lovte å bringe alt til meg. For en velvilje. Vi utvekslet kontaktinformasjon vår og jeg og vesla reiste tilbake til bassenget, stranda og gutta på hotellet. 

Det var egentlig ikke her dette eventyret startet, men det var her muligheten for at det i dette hele tatt kunne skje, startet. Jeg var jo forholdsvis ny i jobben min fortsatt, og jeg slet med stive skuldre. Jeg ønsket meg en ryggsekk til hverdagsbruk, for å lette på skjevheten jeg stadig endte opp med å få som følge av tunge vesker. Jeg fant ingen stilige og praktiske skinnsekker. Vel, jeg fant et par alternativer, men ikke som var verdt prisen de kostet, i alle fall ikke i mine øyne. 

Da jeg var liten, var jeg kreativ og termperamentsfull. Jeg brakk alle tegneblyantene mine i to en gang jeg var sint. Det var jo veldig upraktisk, da jeg jo brukte de mye. Jeg lærte noe av det, heldigvis. Brekk heller noe uten verdi. For noen ganger er man faktisk nødt til å brekke noe. 

Jeg har ofte endt opp med å lage det jeg ikke har funnet slik jeg ønsket. Pappa hjalp meg med å snekre vugge til ungene. Jeg tegnet, han tenkte ut hvordan det lot seg gjøre i praksis og vi bygde sammen. Jeg sydde kjole til ungdomsskoleballet, og av restene sydde jeg en liten veske. Jeg brukte mønster på kjolen, men ikke slavisk. Jeg tror aldri jeg har fulgt et mønster eller en oppskrift slavisk. Over til ryggsekken. Det vil si, mangelen på en sådan. Jeg husket at jeg jo fortsatt hadde kontaktinformasjonen til Georgia. En melding, en skisse og litt drøfting senere var det pakke på vei i posten. Voila! En idé, en talentfull person som kan skape akkurat det man tenker og en perfekt ryggsekk var født. Hvilken glede!

I pakken lå for øvrig to sekker, da jobben det tar å lage mønster er omfattende, og all den jobben for et eneste eksemplar ville være halvert sammenliknet med resultatet. Min venninne Anna ville ha den andre sekken og vi begge endte opp som vandrende reklameplakater. Vi fikk begge spørsmål om hvor sekken kunne kjøpes og flere ble til. Jeg solgte de til den prisen jeg fikk de for, vel, en smule over, slik at min ble dekket. 

Dett var dett.

Det var det da. Men da jeg hadde sydd min egen veske av en gammel gardinrest, hvor jeg hadde lagt inn en stropp med krok ytterst og en egen lomme til mobil, kom ideen. Det er jo egentlig flust av de til enhver tid, ideene altså, det er nesten et problem noen ganger. Jeg greier ikke stoppe, eller sortere de. Det er som om slusa er konstant åpen. Når jeg sover lader jeg. Men jeg får ideer da også. I alle fall oppstår de merkeligste og mest uforutsigbare drømmene. Men når jeg ikke drømmer, er jeg en stein. Noen ganger når jeg våkner, føler jeg at jeg blir født på nytt og våkner fra en slags død eller fra noe helt uvisst. Jeg bruker noen sekunder på å finne ut hva som egentlig er status i livet, verden og hvem jeg er. Så er jeg klar for kaffe og en ny dag.

Men tilbake til om dette virkelig var dett. Og veska av gardinen. Jeg tenkte med meg selv at den ville være flott i skinn. Jeg skisset den ned, sendte ned til Georgia, og fikk en helt nydelig veske i retur. Akkurat slik jeg hadde sett for meg, om mulig enda finere. Med en egen lomme til vannflaske, og med nøkkelstroppen og mobillomma som jeg hadde i gardinveska.

Dette var liksom begynnelsen. Jeg tenkte etterhvert at hvis folk skal gå med disse, hvis de skal selges, vil jeg merke de så de kan spores tilbake til meg. Hva hvis? Hva hvis det blir mange? Hva hvis dette er noe jeg kan lage større? Jeg grublet på korte, enkle ord, navn, logoer. Jeg husker at vi lekte med navnene våre da vi var små, slik mine barn også gjør, og mitt navn baklengs er ile. Hva betyr det, egentlig? Jo, å haste, skynde seg, slik jeg jo gjør! Hvilken åpenbaring! Vi iler. Vi forter oss og skal rekke barnehage, SFO, jobb, bussen, matbutikken, vi skal rekke å være sosiale, vi skal rekke trening og yoga, egentid og meditasjon, å lese bøker og å ha sex. Oppi alt dette skal vi vise hva vi driver med på sosiale medier. Det er jo helt galskap! Men vi gjør det. Jeg gjør det i aller høyeste grad. Så det måtte bli ile. Ile av Eli. 

Jeg klasket sammen en logo, en bastant og stilisert strek med to piler som symboliserer hvor mye vi faktisk iler i flere retninger samtidig. Og da jeg fikk mail om jeg ville stå på stand på Prinsen Julemarked i Oslo den første helgen i september, fikk jeg fart på mølla. Georgia begynte å sy og jeg ville ha et lite lager til markedet. Da med logo på veskene. Markedet ble en semi-suksess. Jeg solgte ikke mye, men jeg fikk mye oppmerksomhet, jeg hadde noen forhåndsbestillinger som ble hentet på markedet og jeg møtte mange potensielle kunder. Noen bestilte i ettertid. Og markedet var nydelig! Jeg drakk gluwein med nok rødvin sammen med en som solgte julekalendere som ga en tier til et veldedig formål hver dag. Og jeg drasset en stor koffert og en stor sekk etter meg til togstasjonen på kvelden, fikk meg en dupp på toget og ble hentet på stasjonen. 

Jeg husker nesten ikke våren 2020. Jeg husker at jeg tegnet noen nye modeller. Jeg husker at jeg ble så betatt av skinnmappen som min venninne Betsy hadde fått i morgengave av mannen sin noen år tidligere, og at jeg tok inspirasjon fra den men endret på innholdet. Og endret størrelsen, slik at den ene ble solgt under navnet «strikkemappe» da den fikk flere rom til strikkepinner, eventuelt blyanter eller blyanter. Jeg husker at kunstneren David Stenback bestilte en slik mappe til sin kompis Erling som er mannen bak XO Ingefærøl. David har stått bak det grafiske til Erlings produkter og et karakteristisk mønster er på alt fra etiketten på flaskene til Erlings bil. Dette mønsteret på tekstil ble lagt inni Erlings mappe. Jeg husker at den lille skulderveska ble en mye større suksess enn jeg hadde trodd. Jeg husker at jeg på et tidspunkt ble engstelig for oj det spiste meg opp og at etterspørselen skulle bli større enn kapasiteten. Og jeg husker at jeg krøp til korset og skrev til Skatteetaten at nå tror jeg at dette ikke er en hobbyvirksomhet lenger, noe de selvsagt var enige i, og jeg måtte registrere meg i merverdiregisteret og prøve å lære meg hva det medfører av regnestykker og plusser og minuser.